Joan Violet Robinson – en økonom for det 20. århundre.

Joan Robinson

Av Atle Andreassen Raa, førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI.

Joan Robinson er den kvinnelige økonomen som aldri fikk Nobels minnepris i økonomi, en pris mange mente hun fortjente. Hennes faglige bidrag var betydelig. Hun kom i ung alder med en krass kritikk av Alfred Marshall, den store økonomen på starten av 1900-tallet, for hans vekt på frikonkurranseteori. Hun bidro sterkt til den keynesianske revolusjon på 1930-tallet. Senere tok hun avstand fra lærebokversjonene av denne. Etter 2. verdenskrig debatterte hun med framtredende økonomer som Paul A. Samuelson og Robert Solow om gyldigheten av den nyklassiske økonomiske teorien.              

Ifølge den norske økonomen Agnar Sandmo har Joan Robinson vært betraktet som den eneste kvinne blant de store økonomer. Hun startet sin karriere som økonom på 1920-tallet i en bastion av mannlige økonomer ved Cambridge i England. Det sies at den fremste økonomen i England på starten av 1900-tallet, Alfred Marshall, ikke følte seg helt vel når det var kvinner i auditoriet. Perspektivet var at kvinner og menn var ulike i måten å tenke og handle på. Marshalls student, John M. Keynes, var også inne på at menn i sin personlighet la vekt på å investere, mens kvinner på sin side la vekt på sparing. Joan Robinson ble likevel en pioner for kvinners inntog i økonomivitenskapen. Hun var gjennom hele sin karriere aldri redd for å kaste seg inn i en teoretisk debatt med de aller fremste i verden på det økonomiske fagfeltet. Den unge, kvikke studenten som fra starten ble holdt utenfor det sosial-faglige felleskapet blant sine mannlige kolleger, ble allerede i 1930 en viktig del av nettverket rundt Keynes.

Jeg vil her se på tre områder eller «revolusjoner» innen økonomisk teori fra Cambridge økonomene, hvor Joan Robinson bidro faglig. For det første skrev hun i ung alder boken Økonomi for imperfekt konkurranse (1933). De ideene hun la fram der, inspirert av sin kollega og venn Richard Kahn, gikk senere inn i de fleste pensumbøker i mikroøkonomi. For det andre inntok hun en sentral rolle i kretsen rundt Keynes og var således sterkt med på å fremme den keynesianske revolusjon om svikt i samlet etterspørsel som forklaring på store arbeidsledigheten på 1930-tallet. For det tredje kom Robinson i etterkrigstiden til å ta avstand fra dem nyklassiske hovedstrøms-økonomien gjennom å bidra til den såkalte ricardianske revolusjon, ikke minst sammen med Piero Sraffa.

Robinsons stadige mer kritiske holdning gikk også sammen med en økende politisk kritikk av markedsøkonomien. Hun tilhørte så absolutt venstresiden innen økonomivitenskapen, og politisk uttrykte hun også en viss begeistring for Nord-Korea og Kina. George R. Feiwel skriver at hun brakte fram i lyset Marx’ syn på hvordan kapitalismen utviklet seg over tid, men også foretok den «helligbrøde»» å ta avstand fra hans arbeidsverditeori.

Robinsons første bok kom da hun var 30 år, og den har vært beskrevet som «juvelen i hennes krone». Hun uttalte at bakgrunnen for boken var misnøyen med at den store læremester ved Cambridge, Alfred Marshall og hans etterfølger, A. C. Pigou som oftest opererte med fullkommen konkurranse som en forutsetning for sine analyser. Dette var etter hennes syn en alvorlig mangel på realisme i forhold til hvordan økonomien faktisk virket. Frikonkurranseteoriene var også bakgrunnen for laissez-faire tankegangen som anbefalte lite inngrep fra myndighetenes side, selv i mellomkrigstidens krisetider med høy arbeidsledighet og andre økonomiske problemer.

Marshall hadde riktignok analysert monopol som den andre ytterligheten, men ifølge Robinson var markeder stort sett preget av en mellomform som hun kalte ufullkommen konkurranse. Dette ville gjøre at det ble tilbudt mindre av en vare i markedet, men til en høyere pris enn under forutsetningen om fullkommen konkurranse. Da ville heller ikke den uregulerte markedsøkonomien være det optimale systemet som teorien om fullkommen konkurranse tilsa. En overgang til ufullkommen konkurranse kan ha som effekt at produksjons- og sysselsettingsnivået vil synke. Den første boken hennes må derfor også ses på som en kritikk av at rådende økonomisk teori ikke hadde en forklaring på de alvorlige økonomiske kriser man hadde i mange land på 1920- og starten av 1930-tallet. Den nyklassiske teorien om fullkommen konkurranse bygger blant annet på at det er et stort antall bedrifter som konkurrerer med hverandre om å selge et likt produkt. Robinson mente at i de fleste markeder hadde man et begrenset antall bedrifter som også hadde et produkt som adskilte seg noe fra konkurrentenes.

Robinson trakk også inn begrepet prisdiskriminering, det vil at selgeren hadde mulighet til å skille ut de ulike kjøpergruppen fra hverandre, og på den måten kunne kreve ulik pris ut fra betalingsvillighet og andre karakteristika. Dette begrepet fikk senere en sentral plass i lærebøker i samfunns- og bedriftsøkonomi.

Hennes kreativitet gjorde at hun også snudde begrepet monopol på hodet. Hva hvis det var en eneste kjøper som sto ovenfor et stort antall selgere (monopsoni). Da ville denne kjøperen få stor makt i markedet, og kunne dermed presse prisen på varen lavere enn hva som ville være optimalt ut fra frikonkurranseteorien.

Et eksempel på monopsoni i arbeidsmarkedet kan være hvis en bare har en arbeidsgiver på et sted, og arbeiderne ikke har noen andre sysselsettingsmuligheter. Denne arbeidsgiveren kunne da tilby lavere lønninger enn hva den nyklassiske teorien om frikonkurranse skulle tilsi. Bakgrunnen var en debatt blant økonomer fra slutten av 1800-tallet om avlønningen av produksjonsfaktorene. Den amerikanske økonomen J.B.Clark konkluderte med at markeder som er i perfekt konkurranse ville resultere i en etisk korrekt inntektsfordeling, fordi hver faktor vil bli avlønnet i samsvar med sitt bidrag til det samfunnsmessige produktet. Teorier om utnytting, som for eksempel marxistiske var derfor naive, fordi de ikke de ikke evnet å forstå hvordan markedskreftene i en økonomi fungerte, ifølge Clark.

Den unge Joan Robinson brukte begrepene fra standard økonomisk analyse for å vise at arbeidskraften kunne bli betalt med en lavere lønn enn hva de bidrar med i produksjonen. Hun ble en gang spurt om hva som motiverte henne til å skrive boken. Til det svarte hun at det var for å vise hvordan arbeidskraft ble utnyttet.

Robinson kom også til å få en viktig rolle i kretsen rundt John M. Keynes fram mot den keynesianske revolusjon i økonomivitenskapen på midten av 1930-tallet. Inntil 1930-tallet hadde de fleste innflytelsesrike økonomer i de vestlige land stort sett vært tilhengere av laissez-faire. Keynes’ bok, Allmenn teori om Sysselsetting, Rente og Penger som kom i 1936, skapte en radikal endring i økonomisk tenkning, da i retning av at staten måtte påta seg en mer aktiv rolle i styringen av økonomien. Hun kom etterhvert til å bidra faglig til Keynes, ofte sammen med sin kollega og venn, Richard Kahn.

Hun og hennes mann Austin Robinson var med i nettverket Cambridge Circus, sammen med blant annet Piero Sraffa, Richard Kahn og James Mead. Fra 1930 møttes de jevnlig for å lese og diskutere Keynes sin nylig utgitte bok om penger, men også gi tilbakemelding på det som ble hans mest innflytelsesrike bok fra 1936. Robinson var i denne perioden en tilhenger av standard keynesianisme. Hun ble beskrevet som en livlig og ivrig skribent, lidenskapelig og brilliant orator og energisk polemiker som fikk innflytelse på universiteter over hele verden. Hun ble også en veileder og lærer for andre økonomer om de nye ideene fra Keynes om hvordan økonomien fungerte.

Joan Robinsons utvikling som økonom etter 2. verdenskrig ble imidlertid preget av en stadig større skepsis til det som var standard økonomisk teori. Hun så på det det keynesianske prosjektet som ufullført. Lærebøkenes modeller ble betegnet som bastardkeynesianisme. Hun ville gjøre den keynesianske analysen mer dynamisk. I 1956 ga hun ut boken The Accumulation of Capital, og kom etterhvert til å ta sterk avstand fra en viktig bærebjelke i nyklassisk teori, nemlig produktfunksjonen.

Vi fikk det som ble kalt kapitalkontroversen eller Cambridge kontroversen, fordi de mest kjente økonomer fra Cambridge i England og Cambridge i Massachusetts, USA sto på hver sin side i denne teoretiske debatten. Ifølge Robinson ga ikke det samlede kapitalbegrepet noen mening, fordi ulike typer kapital ikke kunne slås sammen. Det ble som om man skulle legge sammen epler og pærer. Når man så benyttet seg av en felles pris eller regneenhet, ville ikke denne være en uavhengig variabel i beregningen av sluttresultatet.

Kapitalkontroversen fikk betydning for synet på verdien av kapital og arbeid, også med implikasjoner for hvorvidt arbeiderne fikk den lønnen de skulle ha. Ifølge de engelske Cambridge-økonomene kunne man ikke entydig bestemme en verdi på kapitalens bidrag til produksjonen, og dermed heller ikke inntektsfordelingen mellom arbeid og kapital, slik nyklassikerne hadde gått ut fra. Disse økonomene hadde fra slutten av 1800-tallet utviklet det som ble kalt grenseproduktivitetsteori som hadde med teknologi og knapphet på de ulike produksjonsfaktorer å gjøre. Ifølge denne teorien kom hver produksjonsfaktor, også arbeid, til å bli avlønnet i tråd med hva den bidro med til produksjonen. Dette ble sett på et motsvar til den marxistiske teori om utbytting av arbeiderklassen.

Hva skjedde egentlig senere med denne kontroversen som Joan Robinson ble så involvert i? Hvem vant kappestriden? Økonomen Mark Skousen skriver at til tross for at de kjente økonomene Paul A. Samuelson og Robert Solow på et tidspunkt ble overbevist av Robinsons teoretiske utlegning, kom aldri kritikerne av den nyklassiske teorien opp med et empirisk bevis. Solow erklærte i sin nobelpristale i 1987 at den såkalte kapitalreverseringsdebatten hadde vært en sløsing med tid.

I en retrospektiv artikkel fra 2003 hevder imidlertid A. Cohen og G.C. Harcourt at Cambridge kontroversen ikke bare var en «storm i et vannglass». Viktige spørsmål som å forklare og rettferdiggjøre kapitaleiernes avkastning, hvordan det skjer akkumulasjon av kapital over tid og hva som er begrensninger med den nyklassiske likevektsteorien var etter deres syn ikke løst, men bare begravd inntil videre. De hevdet at når en ny generasjon av økonomer beslutter seg for å grave dem opp igjen, vil debatten oppstå på ny.

Robert Skidelsky, i sin over 1000 siders biografi om Keynes, beskrev Joan Robinson som «a woman with outstanding brains, personality and looks, to whom the word blue-stocking applies in its best sense», Hun hadde evnen til å gå rett på sak og trekke ut essensen med et par velvalgte ord. Men hun hadde imidlertid også en irriterende tendens til å avvise ideer hun ikke var enig i som nonsens, føyer Skidelsky til.

Her har jeg først og fremst sett på hva hun gjorde faglig, selv om hennes personlighet ikke kan ses isolert fra hennes faglige arbeid. Det har vært hevdet at hun var for opposisjonell og for preget av følelser. Hvis andre var uenig med henne, så var det enten fordi de ikke hadde skjønt hva saken gjaldt eller at de manglet moral. På den annen side beskrev Milton Friedman, som ikke på noen måte delte hennes faglige synspunkter, henne som en bemerkelsesverdig økonom som han alltid kom godt overens med personlig.

Sikkert er det at hun gjennom mer enn et halvt århundre krysset klinger med de mest framtredende økonomer i verden, og neppe aldri vek unna. Det har derfor vært spekulert i hvorfor Joan Robinson ikke fikk Nobels minnepris i økonomi. Noen har pekt på at det hadde vært naturlig å gi den til henne sammen med amerikaneren Edward Chamberlin, fordi han også ga ut en bok om imperfekt konkurranse, uavhengig av Robinson og i samme år. Chamberlin døde allerede i 1967 og prisen kan ikke deles ut posthumt. En annen forklaring er hennes ros av Nord-Korea og Kina. En tredje er at det fra starten på 1970-tallet ble delt ut en rekke priser til keynesianere, og at tiden allerede var kommet til de som var kritiske til denne læren. I ettertid kan man likevel godt se det slik at også Joan Robinson burde blitt belønnet med Nobelprisen i økonomi, ikke minst for hennes skarpsynte og kritiske holdning til det som var «god latin» blant de fleste av hennes mannlige kolleger.

 

Kilde:

 Birgit Helene Jevnaker og Atle A. Raa (2017).  Circles of intellectual discovery in Cambridge and management learning: A discourse analysis of Joan Robinson’s The Economics of Imperfect Competition. Management Learning 48(2): 379-396. Online Feb 2017. Doi: 10.1177/1350507617690319.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s