Samfunnsøkonomi er blitt et historieløst fag

Av Liv Anna Lindman

T001_01_0121.t5d6e309d.m800.tif.pv.xHmby4ZdZ.jpg
Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania ble grunnlagt i 1811, og studentene flyttet inn i bygningene på Karl Johan i 1852. Bildet er fra første halvdel av 1930-tallet. Ukjent fotograf. Eier: Riksantikvaren

Teksten sto på trykk i Klassekampen 6. november 2019

Økonomifagets spede begynnelse i Norge var en enkelt lærerpost under filosofisk fakultet. Siden utviklet faget seg for å dekke samfunnets behov for økonomisk styring og statistikk, før det igjen fulgte samfunnstrendene og la økende vekt på markedsstyring. Hva kan økonomifagets historie lære oss om utviklingen i norsk økonomi, og hvordan økonomifaget bør se ut fremover?

Økonomi, eller samfunnsøkonomi, som undervisningsfag har eksistert i Norge siden opprettelsen av Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania i 1811, nå Universitetet i Oslo. Det var tidlig et sterkt engasjement for å etablere et eget fagmiljø i Norge, men planene ble hardt rammet av nedskjæringer. Resultatet ble dermed én enkelt stilling.

Først nesten hundre år senere så Norges første universitetsprogram i økonomi dagens lys. «Den statsøkonomiske eksamen» besto av teoretisk og praktisk sosialøkonomi, økonomisk historie, finanslære og statistikk. Studieprogrammet ble populært, og det ble uteksaminert 757 kandidater ifra 1908 til 1940, hvorav 98 var kvinner.

I de økonomisk vanskelige tyveårene tok økonomene til orde for at samfunnsøkonomi burde være en bredere utdanning og utvides med blant annet bedriftsøkonomi, sosiologi, historie og juss. Stortinget vedtok ‘Lov om økonomisk embetseksamen’ i 1934, og den nye utdanningen hadde både juss og sosiologi på pensum.

Lavkonjunkturen på 30-tallet førte med seg et begredelig rykte for sosialøkonomien. Indre faglig splid, samt den aktive politiske rollen mange av de etablerte økonomene hadde, førte til at faget ikke ble sett på som «vitenskapelig». De neste tiårene skulle faget imidlertid opparbeide seg en vitenskapelig status og posisjon det aldri før hadde hatt.

Den stabile økonomiske veksten, og lav arbeidsløshet i gjenreisningsårene, ga både økonomer og politikere troen på at man kunne styre den økonomiske utviklingen. Dette førte til en betydelig status-økning og et behov for å utdanne langt flere økonomer for å fylle nye posisjoner i statsforvaltningen. Likevel var det fortsatt mye skepsis til sosialøkonomer og deres økonomiske teori i både det politiske miljøet og allmennheten for øvrig. Det ble sagt at økonomene brukte et påståelig og uforståelig språk, og det var uro både på høyresiden og i arbeiderbevegelsen. De fryktet den ideologiske virkningen av økonomenes framtreden i forvaltningen.

På tross av flytting fra juridisk til samfunnsvitenskapelig fakultet i sekstiårene ble etterkrigstidens økonomifag og utdanning preget av stadig større avstand til de andre samfunnsvitenskapene. Samarbeidet med sosiologi og statsvitenskap ble minimalt på grunn av motstridende oppfatninger om samfunnsvitenskapelig metode – en splid som skulle komme til å vare.

Siden har det faglige innholdet forandret seg. Pensumlister fra noen tiår tilbake avdekker langt mer institusjonelt og historisk innhold, flere aktuelle spørsmål i norsk økonomi og et større obligatorisk pensum i statistikk. I dag er pensum i større grad byttet ut med angloamerikanske standardtekster i økonomisk teori.

Med 1980-tallet kom sosialismens krise, jappetid og deregulering av det internasjonale pengemarkedet. De økonomiske teoriene som ble undervist ved universitetene var nå ensidig basert på en kapitalistisk markedsøkonomi. Som før var målet vekst – kaka skulle fortsatt vokse seg større.

Ser man på dagens ulike utdanningsløp i samfunnsøkonomi finner man at vi i Norge nå fullt ut har adoptert en globalt standardisert og teoretisk tung økonomiutdanning. Selv om Norges privilegerte økonomiske situasjon hviler på vår spesifikke ressurstilgang, og ikke minst de politiske og juridiske rammeverk vi har benyttet for å håndtere denne på, er den historiske utviklingen og de politiske skiftene ikke lenger en viktig del av utdanningen. De siste tiårenes ekspansjon av bank- og finansnæringen forblir ekskludert fra obligatorisk fagsammensetning. Er det ikke betimelig å vurdere om vi kan forstå morgendagens økonomiske virkelighet ut fra fordypning i standardisert markedsteori? Burde ikke økonomene ha et bredere kunnskapsgrunnlag?

Utviklingen i økonomifaget blir i dag presentert som basert på rent vitenskapelige fremskritt, med vekt på økt bruk av data. Verktøyene fremholdes som nøytrale og upolitiske. Men økonomi er et politisk fag og det formes av den tiden det utvikles i. Margaret Thatcher kalte for eksempel samfunnsøkonomi ‘metoden’ som rettferdiggjorde det ideologiske skiftet hun ønsket. (1)

I bunnen av dagens økonomiske vitenskap ligger et sett med forutsetninger om mennesker og samfunn som stammer fra et bestemt filosofisk verdigrunnlag. Kanskje må vi derfor nettopp tilbake dit det hele startet. Kanskje hviler et mer relevant økonomifag på en diskusjon om våre rådende filosofiske verdisyn?

 

(1) Thatchers sitat stammer fra et intervju med henne i Sunday Times, 03/05/1981: “Economics are the method; the object is to change the heart and soul.”

Kilder:

De historiske linjene gjengitt i teksten er basert på Trond Berghs og Tore Jørgen Hanisch’ bok «Vitenskap og politikk: Linjer i norsk sosialøkonomi gjennom 150 år», i tillegg til universitetenes egne historiske beretninger som ligger åpent tilgjengelig på nett.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s