Virkelighetsflukten

Av Ebba Boye, leder i Rethinking Economics Norge

Økonomistudenter verden over har organisert seg og krever en mer kritisk, virkelighetsnær og pluralistisk økonomiundervisning. Denne artikkelen gir et innblikk i hva kritikken går ut på, og fremhever noen av de politiske implikasjonene ved dagens dominerende økonomiske teori. Hva innebærer det når dagens økonomistudenter blir opplært i å «tenke som en økonom»? Hvordan formes studentene av undervisningen?

Artikkelen sto på trykk i Nytt Norsk Tidsskrift 1/2019

Effektivitetskrise
Illustrasjon av Knut Løvås, tidligere publisert i Klassekampen

Setter dagens økonomipensum studentene i stand til å forstå en økonomi i det 21. århundre? Spørsmålet er viktig fordi økonomer er en samfunnsgruppe med stor makt til å påvirke samfunnsutviklingen. I dag bruker økonomistudenter over hele verden de samme amerikanske lærebøkene og lærer de samme økonomiske modellene. Det er ett teorisyn som mer eller mindre dominerer totalt, nemlig nyklassisk økonomisk teori.[1] Som en konsekvens blir verdens økonomer formet til å analysere verden med det samme utgangspunktet, økonomistudiet lærer alle å ta på de samme brillene. Ofte er det helt eksplisitt – studentene blir fortalt at de skal lære å «tenke som en økonom». Det gir økonomene den fordelen at alle snakker det samme språket og forstår hverandre umiddelbart. Men for samfunnet er det ingen fordel at én tenkemåte er så dominerende.

Dette er bakgrunnen for at økonomistudenter verden over har engasjert seg i ulike nettverk for å reformere økonomifaget. Rethinking Economics har per i dag 50 grupper i 22 land, og Netzwerk Plurale Ökonomik har 29 grupper i Tyskland. Kravet er en mer kritisk, virkelighetsnær og åpen tilnærming til faget. I New York har Institute for New Economic Thinking (INET) samlet akademikere for å fremme nye økonomiske ideer; de administrerer blant annet et stort nettverk av doktorgradsstudenter gjennom organisasjonen Young Scholars Initiative (YSI).

Kritikken mot nyklassisk økonomisk teori har pågått siden slutten av 1800-tallet (se for eksempel Veblen 1898), mens kritikken mot ensrettingen av økonomifaget ble fremsatt allerede i 1950 i en artikkel i American Economic Review (Siegfried og Wilkinson 1982). Fagdebatten har pågått siden, men den er dessverre utelatt fra pensum for norske økonomistudenter. Det eksisterer derfor stor forvirring rundt hva kritikken faktisk går ut på.

Det er ikke mulig å oppsummere hele fagdebatten i én enkelt artikkel; jeg vil isteden gi et innblikk i noe av kritikken mot nyklassisk økonomi slik den undervises i dag.

Historisk har nyklassisk økonomisk teori sitt utspring på 1870-tallet, anført av Carl Menger, William Stanley Jevons og Leon Walras. De bidro på ulikt vis til oppbyggingen av en generell likevektsmodell, et matematisk system for en ren markedsøkonomi. De var alle inspirert av fysikken og brukte fysikkens språk og form, og presenterte markedet i et nøytralt, matematisk språk der det var mulig å nå frem til presise svar (Mirowski 1989). I 1890 publiserte Alfred Marshall disiplinens første store lærebok, Principles of Economics, og standardiserte dermed den nyklassiske metoden. Det er dette matematiske systemet, i videreutviklet form, dagens økonomistudenter bruker en stor del av studietiden sin på å forstå. Denne teksten er et forsøk på å forklare ikke-økonomer noen av grunnsetningene i dette universet. For å lykkes med det har jeg valgt formuleringer som vil lette forståelsen, mens mer presise økonom-begrep har måttet vike. Målet er å stille spørsmål ved hvordan undervisningen former økonomene og dermed samfunnet.

En tenkt modell av en tenkt økonomi

Det første studentene lærer for å forstå dette universet, er å definere en tenkt modell av en tenkt økonomi der alle markeder kjennetegnes av «perfekt konkurranse». I denne modellen er alle bedrifter små. Verken bedrifter, arbeidstakere eller konsumenter er organisert. Bedriftenes produksjonsmetoder og konsumentenes preferanser er gitte og konstante, det finnes ingen merkevarer og ingen reklame.

Nyklassisk økonomisk teori benytter seg av en metode der man først bygger opp en stilistisk, abstrakt modell som skal representere et marked. Gitt en rekke antakelser om konsumentene og bedriftene sin adferd, samt at konkurransen er «perfekt», lærer studentene at dette markedet vil gi en effektiv fordeling av tilgjengelige ressurser.

Modellen er ikke nødvendigvis ment å være en virkelighetsnær presentasjon av økonomien. For mange økonomer er dette en modelløkonomi som kan brukes som utgangspunkt for videre analyse. En stor del av pensum handler nettopp om hva som skjer når antakelsene ikke holder og markedet ikke er perfekt. Da får man en såkalt markedssvikt. Økonomisk analyse handler ofte om å finne ut hvordan man kan bruke ulike virkemidler for å sikre mest mulig «perfekte» markeder, eller hvordan myndighetene kan bryte inn for å sikre effektiviteten når markedet svikter.

Dette er en interessant metode. Man starter med å bygge opp et idealisert rammeverk, og ser så på hva som skjer med dette rammeverket når virkeligheten blandes inn. Mer realistiske markeder blir beskrevet i form av avvik fra idealmodellen. En slik metode kan absolutt brukes til å beskrive interessante fenomener i økonomien, men fortjener den det monopolet den har i dag? Mange økonomer velger å utvikle teorier og bygge modeller som har mer realistiske antakelser fra starten. Dessverre slipper ikke disse alternative modellene inn på pensum.

Bedrifter uten stordriftsfordeler

Det finnes mange eksempler på at virkelighetens økonomi forblir i periferien av faget. Studentene lærer i liten grad hvordan et firma faktisk opererer; isteden får man innprentet noen læresetninger om at prisen er lik ‘marginalkostnaden’ og at kostnaden per vare stiger når produksjonen økes. Dette er fenomener som er langt unna å beskrive hvordan faktiske beslutninger tas i ekte bedrifter.[2] De siste tiårene er det utviklet en mer realistisk forståelse av menneskelig adferd, gjennom faget adferdsøkonomi. Adferdsøkonomene har vist at mennesker opptrer svært annerledes enn individene i idealmodellen (Thaler 2015). Dette har vært kjent stoff lenge, men fortsatt blir ikke grunnmodellene byttet ut. Årsaken er nok at det er vanskelig å bygge ‘likevektsmodeller’ basert på denne forskningen, og man fortsetter derfor å legge virkeligheten til side. 

Forstå meg rett, forenkling og abstraksjon i seg selv kan være gode verktøy for å tilegne seg et fag. Men det forutsetter at studentene først får lov å studere den virkelige økonomien i all sin kompleksitet, for deretter å lære hvordan man kan bruke modeller til å forenkle komplekse sammenhenger. Abstraksjon er nødvendig. Men det er stor forskjell på å abstrahere med utgangspunkt i kunnskap om den faktiske økonomien, og den abstraksjonen likevektsmodellene representerer. Problemet er at likevektsmodellene ikke engang prøver å representere virkeligheten. Dersom det var poenget, ville de ikke valgt bedrifter uten stordriftsfordeler som utgangspunkt for analysen. Hovedregelen i produksjonen er at jo mer en produserer, jo billigere blir det per produsert enhet. I den nyklassiske modellen er det altså omvendt. Der blir det dyrere å produsere en ekstra enhet når produksjonen øker. I denne modellen er det heller ingen bedrifter som priser seg under markedet for å kunne øke markedsandelen.[3] Nesten ingen av bedriftene vi kjenner til passer inn i dette rammeverket, verken IKEA, Amazon, REMA 1000 eller de andre selskapene som dominerer og former samfunnet vi lever i.

Det undervises også i både monopol, oligopol og monopolistisk konkurranse, men de inngår i pensum som former for avvik fra perfekt konkurranse. Etter at studentene har lært om unntakene, går man tilbake til å regne på likevektsmodeller hvor unntakene ikke er med. Problemet for de nyklassiske økonomene er at dersom man antar stordriftsfordeler i bedriftene, går ikke den matematiske modellen opp. Dette løses ved å anta at man ikke har stordriftsfordeler. Økonomifaget handler dermed om å lære seg et modellteknisk verktøy, som også er krevende å tilegne seg. Studentenes energi går ikke med til å forstå økonomien som den faktisk er, men til å terpe modellteknikk og marginale tilpasninger. Slik formes også studentenes oppfatning av hvordan markeder fungerer. Modellene er matematiske, og det anvendes et formelt språk – slik oppstår en illusjon om nøytralitet. I realiteten er det dypt politisk.

Velferdsteoremene

De såkalte velferdsteoremene er et eksempel på de politiske implikasjonene av den dominerende modellbruken i økonomifaget. Velferdsteoremene er to viktige læresetninger fra nyklassisk teori, og undervises ved Universitetet i Oslo og alle læresteder i verden som tar mål av seg til å produsere ordentlige økonomer. Det er fullt mulig å komme gjennom dagens økonomistudier med begrenset kunnskap om den faktisk eksisterende økonomien, men forstår du ikke velferdsteoremene, er du sjanseløs på eksamen.

Vi kan blant annet finne dem i Hal Varians Intermediate Microeconomics with Calculus (2014), som høsten 2018 var pensumbok i Mikro 2 og supplerende pensum i Mikro 3 ved Økonomisk institutt på Universitetet i Oslo. Det er nødvendig å stille noen kritiske spørsmål rundt velferdsteoremene, men først må de forklares.

Analysen starter med settet av antakelser som ble beskrevet tidligere. Ingen bedrifter er store nok til å påvirke prisene, konsumentene er rasjonelle og nyttemaksimerende, og markedet kjennetegnes av perfekt konkurranse. Det første velferdsteoremet sier at under disse antakelsene (og noen til) vil økonomien ende i en løsning som er pareto-optimal eller pareto-effektiv. Pareto-effektivitet vil si at priser, produksjon og konsum har nådd en tilstand der ingenting kan endres slik at noen i økonomien kan få det bedre uten at noen andre får det dårligere. Dette er en sentral innsikt i økonomifaget, det er et avgjørende kriterium for effektiv bruk av knappe ressurser. Pareto-effektivitet tar eksplisitt ikke hensyn til om løsningen er rettferdig. Det er uvesentlig om løsningen innebærer at alle i økonomien har det noenlunde likt, eller om noen personer har svært mye og de andre har svært lite. Pareto-kriteriet sikrer at det ikke «sløses» med ressurser i økonomien, punktum.

Varian skriver om det første velferdsteoremet at det er «betryggende å vite at en enkel markedsmekanisme som den vi her har beskrevet kan føre til en effektiv fordeling» (Varian 2014: 618, min oversettelse). Videre diskuteres noen antakelser og enkelte unntak, før boken konkluderer: «Gitt disse forbehold, er det første velferdsteoremet et nokså sterkt resultat; et privat marked der alle aktørene søker å maksimere sin egen nytte, vil resultere i en fordeling som er Pareto-effektiv» (ibid: 623). Velferdsteoremet er altså viktig fordi det gir oss en generell mekanisme, markedet, som gir effektiv fordeling av ressurser. Beviset blir presentert i den matematiske utledningen tidligere i kapittelet.

Det andre velferdsteoremet dreier seg om fordeling. Det sier at det er mulig å omfordele ressursene i samfunnet først, og dersom man bruker prismekanismer og ett fritt marked til å allokere ressursene gitt denne omfordelingen, vil man fortsatt kunne oppnå en pareto-optimal løsning. Det er i prinsippet mulig å bruke markedet til å sikre den fordelingen man ønsker seg. Vel å merke må den ønskede omfordelingen skje i forveien, og så må man la markedsmekanismen sørge for at ressursbruken blir effektiv. Varian advarer sterkt mot politikere som prøver å manipulere priser for å oppnå rettferdig fordeling, og trekker frem egne seniorpriser og differensierte strømpriser som eksempler på hvor galt det kan bære av sted. Det andre velferdsteoremet sier altså at fordeling og effektivitet kan skilles. Hvis en blander dem, altså forstyrrer markedsmekanismen for å skape rettferdighet, går det ut over effektiviteten i økonomien.

Hvordan politisk uenighet kommer til syne

Underviserne ved Økonomisk institutt ved UiO lærer også vekk velferdsteoremene, men på en annen måte. I boken Effektivitet, fordeling og økonomisk politikk av Vislie, Holtsmark, Christiansen og Strøm (2015), blir studentene stadig minnet på de ekstreme antakelsene som ligger bak teoremene. Faktisk er hele beskrivelsen av velferdsteoremene snudd på hodet i denne fremstillingen. Her er ikke målet med velferdsteoremene å bevise markedets fortreffelighet. Isteden brukes velferdsteoremene som et utgangspunkt for å vise hvorfor markedet nettopp ikke gir effektive løsninger når antakelsene ikke er oppfylt. «Hadde verden vært slik at de to teoremene kunne ha vært benyttet fullt ut, ville selvsagt behovet for å drive økonomisk politikk være langt mer begrenset, ja nærmest fraværende. Men verden er ikke perfekt; det er stort rom for økonomisk-politiske tiltak», skriver forfatterne (Vislie et al. 2015: 14).

Økonomen Mark Blaug har fremhevet at det finnes en ideologisk skillelinje rundt velferdsteoremene. Ifølge ham er folk på venstresiden opptatt av å fremheve at teoremene ikke holder i virkeligheten, mens folk som tilhører høyresiden bruker teoremene som en bekreftelse eller bevis på det de alltid har visst. «De som vet i hjertet sitt at markeder fungerer, aksepterer også at teoremene ligger nær virkeligheten, mens de med mistillit til markeder ikke aksepterer dette» (Blaug 2007: 201, min oversettelse). Økonomihistoriker Einar Lie (2010) har vært inne på det samme i påpekningen av at norske økonomer har vist mer styringsvilje enn sine amerikanske kollegaer.

Dermed oppstår også det Blaug kaller en noe «schizofren» tilnærming til velferdsteoremene. «De blir sett på som svært viktige, side opp og side ned i pensumbøkene brukes på å lære studentene hvordan de kan bevises – de er tross alt de fundamentale teoremene – men samtidig blir studentene fortalt at de ikke egentlig representerer virkeligheten» (Blaug 2007: 198).

Når noe fremstilles som et teorem i læreboka, med matematiske utledninger og bevis, vil nok studenter oppfatte det som et objektivt faktum, på samme måte som fysikkens teoremer kan si noe sant om elektromagnetisme. Er teoremene om perfekte markeders effektivitet en slik sannhet? I den tenkte modellen, ja, men ikke i den faktiske økonomien.

Effektivitet og fordeling

Noe av forklaringen på fokuset på velferdsteoremene ligger kanskje i at økonomifaget har økonomisk effektivitet som sitt mest sentrale kriterium, altså hvordan gjøre mest mulig ut av tilgjengelige ressurser. Velferdsteoremene lærer studentene å lage et skille mellom rettferdig fordeling og effektivitet. Graden av rettferdig fordeling blir presentert som et politisk spørsmål det er opp til andre å avgjøre, mens økt effektivitet blir sett på som et objektivt kriterium som økonomene kan uttale seg om på et vitenskapelig grunnlag.

Mark Blaug beskriver det slik:

Hvordan kan noe som er så upraktisk være et nyttig referansepunkt? Vel, det kan egentlig ikke det, så det må være andre årsaker til at matematiske teoremer fastslås som gyldige samtidig som man nekter for at de har en praktisk betydning. Jeg mener det kommer fra en metodologisk frykt for at ingen vil skille rettferdighet fra effektivitet uten at det skillet er nedfelt i matematiske teorem, matematiske teorem som den uinnvidde ikke kan fatte, men som den innvidde er tilbøyelig til å akseptere som et kjennetegn for deres profesjonelle kompetanse (Blaug 2007: 200, min oversettelse.)

Er teoriene på pensum rett og slett fordi avanserte matematiske teoremer er nødvendig for å overbevise studenter om at det er mulig å lage et skarpt skille mellom rettferdighet og effektivitet? Og hvorfor er det så viktig for økonomer å lage dette skillet?

I den empiriske virkeligheten ser vi ofte at fordelingen i samfunnet påvirker hvor effektivt systemet er. Rett før boligboblen brast i USA var bonuspotten på Wall Street på sitt høyeste noensinne, samtidig som folk flest ikke hadde opplevd reallønnsvekst. Et finansmarked er et eksempel på noe som kan være ekstremt effektivt helt til det plutselig ikke er det lenger – når krisen treffer havner millioner i arbeidsledighet og samfunnet opplever en enorm sløsing med ressurser. Valget om å inkludere effektivitet og ekskludere fordeling og makt er i seg selv et verdivalg. Det er ikke «nøytralt».

Ifølge Blaug representerer velferdsteoremene en sannhet om de økonomiske modellene, ikke en sannhet om den virkelige verden. Og stadig flere økonomer påpeker nå det åpenbare i at ulikhet har potensial til å skape enorm sløsing. Thomas Piketty leverte en solid bok som gjorde innsikter som lenge hadde vært i periferien av faget til noe alle nå må bry seg om. Økonomer skriver hyppig om ulikhet i både Financial Times og Dagens Næringsliv, og det foregår viktig forskning på området. Likevel er pensumbøkene i liten grad byttet ut, og studentene blir fortsatt opplært i å lage dette skillet mellom effektivitet og fordeling.

Økonomistudenter blir opplært i å tenke på en viss måte, og denne tenkemåten har vært sentral for hvorfor økonomer ikke klarte å forutse og forstå finanskrisen.[4] Denne forståelsesrammen påvirker også mange økonomers relativt snevre syn på klimatiltak, et tema som kunne vært tatt opp i en egen artikkel for seg. 

Hvordan formes studentene?

Modellene gir studentene flere viktige innsikter om hvordan økonomien fungerer. Som samfunn bør vi likevel stille spørsmål ved hvordan generasjon på generasjon med økonomer formes av dette modellsynet, og hva slags type økonomer vi som samfunn har bruk for. Hva lærer de egentlig, de som skal forstå økonomien vår gjennom det 21. århundre?

Min påstand er at som økonomistudent lærer du fort at du ikke kommer noen vei hvis du er kritisk til utgangspunktet. Målet er å forstå modellen så godt du kan, og komme deg gjennom eksamen. Mange studenter reagerer på antakelsene som gjøres, konklusjonene som trekkes, de vanvittige regneøvelsene som fyller hele tavla og som alltid ender i det elegante resultatet at markedet er i likevekt. Mange lever med et slags håp om at det stemmer som seminarlederne sier, at det blir bedre og mer virkelighetsnært etter hvert. Det gjelder å bite tennene sammen og regne videre. Etter hvert venner man seg til antakelsene, blir vant til at de er der og slutter å stille spørsmål. Dagens økonomistudenter blir rett og slett opplært i å legge virkeligheten til side.

Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo har nå introdusert et obligatorisk fag i anvendt økonomisk analyse, og dette er et eksempel på noe som bidrar til å gjøre studiet mer virkelighetsnært. Men også her er utgangspunktet de innlærte modellene: Hvilken modell kan benyttes for å forklare problemet? Jeg mener økonomifaget har gått seg fast i ett spor, og at velferdsteoremene fortsatt har en sentral plass i undervisningen, er et eksempel på dette. Er de på pensum fordi de har blitt evaluert og bedømt som sentrale for studentenes forståelse av økonomien? Eller er de en del av pensum fordi det er forventet at studentene kan dette dersom de skal videre og ta master- eller doktorgrad i utlandet?

Ifølge Thomas Kuhn (1970) blir et vitenskapelig paradigme definert av to deler: en metodologi og et forskerfellesskap som befester paradigmet gjennom et sosialt system. Lignende verdisyn, konvensjoner og normer gjør det mulig å fasilitere åpenhet og kommunikasjon innenfor paradigmet; det sikrer rett og slett at aktørene snakker samme språk. Det er nettopp metoden som definerer dagens økonomifag (Torsvik 2005). Faget er altså ikke definert ut fra en forståelse av at man studerer økonomiske fenomener, men ut fra metoden som brukes.

Metodologien videreføres gjennom undervisningen og pensumbøkene, og hviler ifølge Kuhn på enkelte standardverk samt sentrale teorier og metoder. Det stilles vanligvis ikke spørsmål ved disse, skriver Roman Eliassen i boken Hysj, vi regner:

Metodologi er «taus kunnskap»;[5] etter grundig drilling vet økonomistudentene hva økonomi er og hvordan det utføres, selv om det kan være vanskelig å formulere det. Det sitter i ryggmargen. De er ikke nødvendigvis klar over hvordan utdanningen har formet tankesett og verdensbilde» (Eliassen 2016: 20).

Finnes det alternativ?

Med den foregående beskrivelsen av nyklassisk teori er det ikke vanskelig å begynne å se for seg hvilke prinsipper alternative teorier kan bygge på. Vi kan for eksempel starte med å sette økonomien, heller enn metoden, i sentrum av økonomisk analyse. Økonomi er en samfunnsvitenskap, og for å forstå samfunnet trenger vi et mangfold av teorier. Pluralisme er et viktig prinsipp fordi det sikrer at man ikke låser seg til én måte å se verden på: ett sett med briller. Vi bør ikke lete etter objektive, absolutte sannheter, men etter en dypere forståelse av en økonomi i stadig forandring som ser ulik ut på tvers av land og regioner. Økonomer bør alltid etterstrebe å si noe sant om økonomien, men ikke gi inntrykk av at det finnes universelle sannheter som kan nedfelles i teoremer.

Økonomifaget trenger et større innslag av pluralisme, slik at studentene blir introdusert for et mangfold av teorier. I dag lærer studentene om ulike modeller, men modellene bygger stort sett på det samme rammeverket som er presentert tidligere i teksten. I en pluralistisk undervisning ville studentene fortsatt lære om nyklassisk teori og velferdsteoremene, men som én teori blant flere.

Jeg argumenterer ikke for en teoretisk relativisme, for det vitenskapelige målet om å søke sannhet ligger fast. Men dagens økonomifag har festet all lit til én metode, og dermed satset alt på at den skal føre til sannheten. Og hva hvis den ikke gjør det? Man vet ikke på forhånd hvilken metode som vil gi de beste svarene, og nettopp derfor trengs det åpenhet. Det viktigste med pluralisme er at den stimulerer kritisk tenkning – evnen til å ta stilling til hva som er den beste metoden for å finne sannheten.

Heterodoks økonomi

Anwar Shaikh (2016) presenterer for eksempel en helt annerledes økonomisk modell i sin bok Capitalism. Competition. Conflict. Crises. Han avviser det nyklassiske rammeverket, der det er systemets balanse og likevekt som fremheves. Shaikh mener det er et bedre utgangspunkt å starte med å studere det faktiske markedet og finne kjennetegn og mekanismer ved dette markedet. Han kaller det reell konkurranse. Han har erstattet den nyklassiske passive bedriften som kun forholder seg til resten av prisene i markedet med bedrifter som i større grad påvirker priser og aggressivt kutter kostnader. Markedsprisene graviterer rundt produksjonsprisene, i motsetning til i nyklassiske modeller der markedet hviler i et slags eksakt likevektspunkt der pris tilsvarer marginalkostnad. Shaikh sin modell analyserer et marked der aktører underbyr hverandre, ekspanderer og prøver å vinne stadig større markedsandeler.

Shaikh er en av mange såkalt «heterodokse» økonomer som befinner seg på utsiden av «mainstream» økonomi. De bruker andre teorier og andre metoder, og blir ikke publisert i de ledende tidsskriftene eller får jobber ved de mest anerkjente institusjonene. Likevel eksisterer det en stor mengde fagfellevurderte tidsskrifter innenfor ulike teoriretninger som post-keynesiansk teori, økologisk økonomi, feministisk økonomi, østerriksk teori, institusjonell økonomi, marxistisk teori, og så videre. Heterodokse økonomer av ulike avskygninger overser ikke makt eller fordeling. De definerer økonomifaget annerledes. De fleste vil si at samfunnsøkonomi er studiet av «forsyningsprosessen», altså prosessen som sørger for menneskenes produksjon, reproduksjon, overlevelse og velferd. Faget skal altså studere et system, eller et sett av prosesser, og hvordan disse prosessene ser ut kan variere kraftig. Heterodokse økonomer avviser ikke at effektiv ressursbruk er viktig, men vil ikke la dette spørsmålet ha forrang fremfor makt, fordeling og menneskelig verdighet.

Fremtidens pensumbøker bør gjøre studentene i stand til å forstå ulike økonomiske prosesser og lære om institusjonene som driver dem. Ved å studere dynamiske modeller, kompleksitetsteori og ekte markeder, vil studentene få en mer virkelighetsnær forståelse av økonomien. Dette er ikke et ferdig utarbeidet manifest for en ny økonomiundervisning, men det er en retning som vil sette oss bedre i stand til å løse de økonomiske utfordringene vi står overfor i det 21. århundre. Hvordan skal vi øke produktiviteten i økonomien? Hvordan skal vi sikre tilstrekkelig omfordeling av ressurser? Og hvordan skal vi forene menneskenes liv på jorda med planetens bærekraft? Økonomen Kate Raworth (2017) mener for eksempel fremtidens pensumbøker må kaste ut teorier om hvordan vi skaper økonomisk vekst, og heller utforske hvordan vi kan skape økonomier som fremmer menneskelig fremskritt – uavhengig av om økonomien vokser. Vår tids store politiske utfordringer som klimakrisa og økende økonomisk ulikhet trenger økonomistudenter som bruker mindre tid og krefter på å drille utledninger og bevis for abstrakte velferdsteoremer, og mer tid på virkeligheten.

[1] For en gjennomgang av hva som menes med nyklassisk økonomi, se Morgan mfl. (2016). What is Neoclassical Economics? Debating the Origins, Meaning and Significance. New York: Routledge.

[2] Se for eksempel J. K. Galbraith (2007/1967). The New Industrial State. Princeton: Princeton University Press.

[3] Se for eksempel W. Lazonick (2016),. Innovative Enterprise or Sweatshop Economics? In Search of Foundations of Economic AnalysisChallenge 59(2): 65–114.

[4] Se for eksempel A. Haldane (2016), sjeføkonom i Bank of England, i forordet til The Econocracy, Manchester: Manchester University Press.

[5]Uttrykket “taus kunnskap er hentet fra M. Polanyi (2000 [1966]), Den tause dimensjonen. Oslo: Spartacus.

Referanser

Blaug, M. (2007). «The Fundamental Theorems of Modern Welfare Economics, Historically Contemplated”. History of Political Economy, 39(2).

Eliassen, R. L. (2016). Hysj, vi regner. Hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten. Oslo: Forlaget Manifest.

Kuhn, T. S. (1970). The Structure of Scientific Revolutions (2. utg.). Chicago: University of Chicago Press.

Lie, E. og Venneslan, C. (2010). Over evne. Finansdepartementet 1965–1992. Oslo: Pax.

Mirowski, P. (1989). More Heat than Light. Economics as Social Physics: Physics as Nature´s Economics. Cambridge: Cambridge University Press.

Raworth, K. (2017). Doughnut Economics. How to think like a 21st Century Economist. London: Chelsea Green Publishing.

Shaikh, A. (2016). Capitalism. Competition. Conflict. Crises. Oxford: Oxford University Press.

Siegfried, J. J. og Wilkinson, J. T. (1982). «The economics curriculum in the United States: 1980». American Economic Review, 72(2): 125–138.

Thaler, R. (2015). Misbehaving: The Making of Behavioral Economics. New York: W.W. Norton & Company.

Torsvik, G. (2005). Menneskenatur og samfunnsstruktur: En kritisk introduksjon til økonomisk teori. Oslo: Det Norske Samlaget.

Varian, H. (2014). Intermediate Microeconomics with Calculus. New York: W.W. Norton & Company.

Veblen, T. (1898). «Why is economics not an evolutionary science?». Quarterly Journal of Economics, 2(4): 373–397.

Vislie, J., Christiansen, V., Holtsmark, K. og Strøm, S. (2015). Effektivitet, fordeling og økonomisk politikk. 2. utg. Oslo: Universitetsforlaget.

 

One thought on “Virkelighetsflukten

  1. Det kunne godt vært flere artikler som denne. At undervisningen i økonomi endres relativt lite, og at det som kan sees som ‘gårdsdagens regime’ består, er nesten litt utrolig. Vi befinner oss fortsatt i et ‘verdensbilde’ som sikkert utgjør et interessant kapittel i fagets utviklingshistorie, men som ikke nødvendigvis har varig verdi. Og selv det er egentlig en velvillig måte å si det på.

    Mange kritikere, uavhengig av politisk ståsted, har påpekt det samme, at gapet mellom teori og virkelighet kan være betydelig. Det er sikkert både riktig og viktig. Samtidig er jeg faktisk litt usikker på om argumentet biter så godt fra seg. Grunnen til det er at enkelte nok vil hevde teoriens, ikke bare stiliserte egenart, men la oss si idealtype. På den måten blir det nettopp virkeligheten som er imperfekt, avvikende, moderert, ikke teorien. Hvis bare terrenget stemte med kartet..

    Jeg tror derfor det kan ligge et større potensial i argumenter som berører ‘idealene’. Men det kan være vanskelig å se at et gjennombrudd her skulle være forestående, all den stund mainstream råder grunnen.Vi trenger ingen justering av mainstream- tankegangen, det som trengs er den kopernikanske vendingen. Det spørs om den kommer, og årsaken er nok, som du er inne på, tilhørigheten til metodegrunnlaget. Så lenge dette består, tror jeg ikke, hvis jeg skal tillate meg å tro noe om saken, at man kommer noen videre vei, i hvert fall ikke sett med mainstream- avhopperens øyne. Kursen er satt, og den kan ikke aksepteres av alle- verdinøytraliteten er ofte illusorisk.
    Et alternativ vil kunne være at metodegrunnlaget består, men at den produserte kunnskapsmassen i noen utstrekning reduseres/marginaliseres i betydning, slik at hele perspektivet endres. Det er vel omtrent like lite trolig som det første. En del av problematikken her tror jeg er at man betaler en pris for høy grad av spesialisering.
    Jeg vet ikke om det er grunnlag for å være optimistisk på fagets vegne. Heldigvis tiltar heterodokse og alternative tilnærminger i omfang (og styrke?), men utdanningen er jo fortsatt stort sett utdanningen fra igår og noen vil altså mene lite fremtidsrettet. Det er ikke så vanskelig å kjenne seg igjen i beskrivelsen av undervisningen, der kabalen går opp på tavlen- om ikke andre steder. Studiene er, som du er inne på, krevende nok i seg selv, om man ikke skal bruke tid og krefter på samtidig å finne ut hva som ringer falskt i ørene. Det vil være vanskelig å føre et slikt tospann vellykket i mål, man må nesten velge. Jeg er litt redd for at mange ledende og relevante miljøer ikke bryr seg nok, det er mange andre hensyn som skal ivaretas, posisjoner, prestisje, penger…(mm, når var makt og rett det samme?).
    En videre diskusjonsramme for økonomisk rasjonalitet, bærekraft, og hva som er samfunnstjenlig, for ikke å si -vennlig, vil være en styrke. Det trengs en reformator her eller flere, så gi meg en akademiets Greta Thunberg. «Skolestreik for økonomien». Anyone?

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s