Vi holder ikke styr på pengene

27093693725_7255109071_z
Foto: Nils S. Aasheim/Norges Bank

Av Roman Linneberg Eliassen, økonom i Manifest Tankesmie og forfatter av boken “hva er PENGER” (Universitetsforlaget 2019).

Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 9. april.

Da 25 kulturpersonligheter og akademikere nylig tok til orde for å opprette et nasjonalt klimaråd av eksperter, kritiserte næringsminister Torbjørn Røe Isaksen dem for å være antidemokratiske. Ingen sak er vel så viktig at vi kan heve den over det folkevalgte flertallet?

Næringsministeren har et godt prinsipielt poeng. Men hvis han ville være konsekvent i sitt demokratiske sinnelag, var det én ting han glemte. For selv om beslutninger om å gå til krig eller bekjempe klimaendringene er underlagt folkevalgte politikere, er beslutningen om hvorvidt renten skal settes opp eller ned eller ei satt ut nettopp til et råd av eksperter: Norges Bank.

Pengepolitikk er for viktig til at politikerne kan mene noe om det. Det ble tydelig i fjor da inflasjonsmålet ble senket fra 2,5 til 2,0 prosent. Opposisjonen markerte sin motstand. Høyre og flere eksperter reagerte med vantro. Hvordan våget Arbeiderpartiet å si ting som kan påvirke valutamarkedene?

Til dette vil jeg si: Pengepolitikk er i aller høyeste grad politikk, selv om den er satt ut til eksperter – det er ikke nøytral pengeadministrasjon, slik man ofte kan få inntrykk av.

Pengevesenets innretning er også et politisk spørsmål. Vi har noen grunnleggende problemer med dagens pengevesen: For mye penger går til eiendom, og for lite til grønne investeringer for fremtiden. Det fører til høy gjeld og høye boligpriser, samtidig som vi sitter fast i fossilalderen.

Det er på høy tid å diskutere politisk det som synes å være tabu for politikerne: 1) Hva bør sentralbanken gjøre? 2) Hvem skal lage pengene våre, og hva skal de brukes til?

  1. Hva bør sentralbanken gjøre?

Formålet med pengepolitikken har endret seg gjennom historien, alt etter hva staten har trengt for å fremme økonomisk utvikling – enten det har vært finansiering av statens utgifter, hjelpe den lokale handelsstanden, sikre finansiell stabilitet eller garantere pengenes verdi. Pengepolitikkens hovedformål er i dag å sikre en stabil pengeverdi (lav inflasjon). Både sentralbankens uavhengighet og inflasjonsmålet (2001) er relativt nytt. Etter finanskrisen ble finansiell stabilitet satt høyere på dagsorden. Noen sentralbanker har hensyn til sysselsetting som del av sitt mandat, andre ikke.

Pengepolitikken endrer seg altså i tråd med de økonomiske utfordringene, og reflekterer til enhver tid statens primære økonomiske bekymring. Hva er den primære bekymring fremover? I partiprogrammet til Høyre står det: «Klimaendringene er trolig verdenssamfunnets største utfordring de neste tiårene». Klimaminister Ola Elvestuen sier (Dagsnytt 18, 03.04.19) at vi må gjøre «mer av alt» for å nå klimamålene våre. Burde ikke da hensynet til økologisk bærekraft inngå i sentralbankens oppgaver?

I u-landet Bangladesh gjør det det. Men i utredningen om ny sentralbanklov i det fremskredne landet Norge, som snart skal behandles i Stortinget, nevnes ikke dette hensynet i det hele tatt.

I sin årstale advarte sentralbanksjef Øystein Olsen mot en forsert utfasing av petroleumsnæringen. Miljøpartiet de Grønne mente han burde gå av etter denne uttalelsen. Men problemet er at det ikke ligger i jobbeskrivelsen hans å sette klima høyere på dagsorden, noe det altså burde.

Vi kan også bruke andre virkemidler enn å innlemme bærekraft i formålet for pengepolitikken. Vi kan for eksempel regulere kreditten med kvoter på bankenes utlån slik at de kanaliseres mer i tråd med samfunnets behov. Eller ha differensierte kapitalkrav basert på klimarisiko og systemrisiko – altså at bankene trenger mindre kapitaldekning for grønne lån enn for brune lån eller boliglån. Sentralbanken kunne også kreve grønne verdipapirer av bankene i bytte mot den støtte den gir dem, slik at bankene må investere annerledes og bidra til det grønne skiftet.

At pengevesenet og pengepolitikken må – og etter hvert vil – innrettes mot det grønne skiftet, er egentlig selvinnlysende – fordi «klimarisiko» er i ferd med å bli en risiko for finansiell stabilitet. Men her gjelder det å være føre var. Klimaendringene er en helt spesiell økonomisk utfordring, som vi må ta lærdom av før krisen inntreffer. Som Mark Carney, sentralbanksjefen i England, har sagt: «Når klimaendringene blir en avgjørende faktor for finansiell stabilitet, kan det allerede være for sent».

2. Hvem skal skape penger, og hva skal nye penger brukes på? 

Gjennom historien har det vært en dragkamp mellom offentlig og privat sektor om hvem som skal forsyne samfunnet med penger. I dag er det privat sektor som har overtaket. Kontanter utgjør nå ca. to prosent av pengene vi bruker i Norge – disse er skapt av staten, ved sentralbanken. Resten – 98 prosent – er digitale kontopenger som skapes av private banker, ved et tastetrykk, når de utsteder lån.

Det er ganske sprøtt, men ikke nødvendigvis gærent. Det er fint at mengden penger i økonomien øker og synker i tråd med etterspørselen etter penger fra folk og bedrifter. Det kan riktignok føre til bobler og krakk fordi man låner ut for mye i gode tider og for lite i dårlige tider, og derfor må sektoren reguleres strengt. Det betyr også at vi har en økonomi som er avhengig av at folk tar opp gjeld for at nye penger skal komme i sirkulasjon.

Men det største problemet er etter mitt syn følgende: Bankene bestemmer hva nye penger skal brukes på, ved å bestemme hvem som får lån. Dermed bestemmer de i stor grad hvilken retning den økonomiske aktiviteten tar.

Ideen bak denne ordningen er at bankene skal gi lån til produktive investeringer. I dag går over 60 prosent av bankenes utlån til eiendom. Under to prosent går til industri. Årsaken er at lån med pant i bolig er det tryggeste og mest lønnsomme for bankene, mens investeringer i fremtidens næringsliv er usikre.

Pengene går altså i feil retning. I tillegg skaper denne sammensetningen av utlån store problemer med «økonomisk forurensning» i form av høy boligprisvekst og en gjeldstynget befolkning.

Boligprisene relativt til disponibel inntekt per innbygger har i Norge nesten blitt tredoblet siden 1993. Når nye penger brukes på eksisterende boliger, skaper de ingen nye verdier, men byr bare opp prisen på dem. I tillegg har vi en husholdningsgjeld på 236 prosent av BNP – det tredje høyeste nivået i OECD og en dobling siden begynnelsen av 90-tallet. Det truer den finansielle stabiliteten i vårt land.

Derfor er de store privilegiene vi har gitt banksektoren, etter mitt syn vanskelig å rettferdiggjøre i dag. Heldigvis er det flere ting vi kan gjøre.

Vi kan frata bankene myndighet til å skape penger og overdra denne fullt og helt til sentralbanken. Det er en utmerket idé, som er så radikal at den får støtte på kommentatorplass i Financial Times. Men det medfører noen problemer i praksis: Hvor mye penger skal sentralbanken skape, hva skal de brukes til og hvem skal bestemme det?

En light-versjon av dette forslaget er at sentralbanken skaper digitale sentralbankpenger, og tilbyr alle nordmenn en konto i Norges Bank. Da kan vi selv velge om vi vil sponse bankenes risikotaking med våre innskudd, som vi i dag faktisk tvinges til, eller holde dem risikofritt hos sentralbanken. Norges Bank ville øke sin andel av pengeproduksjonen, til tross for kontantenes bortfall. Det er og bør forbli en offentlig oppgave å tilby det norske folk et risikofritt betalingsmiddel. Når Høyre og Finans Norge tar til orde for et «kontantfritt samfunn», vil de i praksis overlate pengeproduksjonen helt til private banker.

Kunne vi nasjonalisere bankene, slik vi gjorde under bankkrisen på begynnelsen av 90-tallet? Argumentene mot er hovedsakelig ideologiske. Fordelen med nasjonalisering er at man bevarer viktige bankverktøy som risiko- og kredittvurdering, samt en tøyelig pengemengde. Men man må fortsatt innføre reguleringer som sørger for at pengene går dit samfunnet trenger dem – nasjonalisering i seg selv løser ikke det, og er heller ikke nødvendig for å løse det.

Statsbanksektoren kan uansett utvides. Vi burde opprette en stor statlig grønn investeringsbank som sørger for den langsiktige risikokapitalen som kreves når vi skal omstille økonomien til nye, grønne næringer. Ved å tørre å ta risiko på grønne prosjekter tidlig, ville statsbanken gi et kvalitetsstempel på investeringer som så kan tiltrekke seg privat kapital. Slik kan staten, som en skaper av nye markeder, sørge for at den private kapitalen jobber i tråd med samfunnets mål om et grønt skifte.

Vi holder ikke styr på pengene. Om vi skal klare det grønne skiftet, vår tids største utfordring, må politikken sette pengene på rett spor. Siden næringsministeren er mot et klimaråd av eksperter, burde han og regjeringen i det minste instruere sitt økonomiske ekspertråd om å bistå dem i en fremtidsrettet klima- og næringspolitikk.

Har du lagt merke til at bank- og børsbygninger ofte ligner templer? Poeten Øyvind Berg har antydet at våre moderne økonomier ligner tempeløkonomien i oldtidens Babylon, og at økonomer og sentralbankfolk er vår tids presteskap. Ja, kan man ikke se på sentralbanksjefen som den norske økonomiens yppersteprest – som rituelt forkynner sine rentebeslutninger for å forsikre de guddommelige finansmarkedene, i økonomifagets moderne prestelatin, om at den norske pengepolitikken er til å stole på? Med myndighet fra oven tar presteskapet hånd om de ting det er fåfengt for oss vanlige dødelige å ville endre på.

Men pengepolitikk er nettopp politikk. Det er faktisk så viktig at politikerne må mene noe om det.

Roman Linneberg Eliassen har nylig gitt ut boken “hva er PENGER” (Universitetsforlaget 2019). Kjøp boka her

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s