Ulike vilkår

20180827-value-of-everything-carouselEr det statens rolle å plukke vinnere?

Av Ebba Boye

Artikkelen sto på trykk i Klassekampen 10.04.2019

Etter at Torgeir Knag Fylkesnes (SV) gikk ut i Klassekampen i begynnelsen av mars og erklærte at Norge burde satse på næringene tømmer, alger og digitalisering, mente Henrik Asheim (H) at SV var i ferd med å gjøre gamle historiske feil som vi la bort på 1980-tallet. Vi bør ikke la politikere «plukke vinnere» i næringspolitikken, sa han i politisk kvarter.

Til Klassekampen sier Fylkesnes at han har latt seg inspirere av økonomen Mariana Mazzucato, som nylig besøkte Technoport konferansen i Trondheim. I boken «The Value of Everything» (2018) kaster hun seg inn i debatten om statens rolle som verdiskaper. I dag er det vanlig å tenke at myndighetenes rolle er å fjerne barrierer og legge til rette for at aktører kan konkurrere på like vilkår. Dette er blant annet grunnsteinen i EUs økonomiske politikk og for eksempel årsaken til at norske kommuner ikke kan drive kommunale treningssentre. Det hindrer den frie konkurransen.

Mazzucato tar et oppgjør med dette tankesettet, hun mener myndighetenes rolle ikke først og fremst er å sikre aktører like vilkår, men å vri konkurransen i en retning. Politikernes oppgave er nettopp å peke ut denne retningen, og bli enige om hvilken type økonomisk aktivitet som er spesielt nyttig for nasjonen. Det er ikke slik at de næringene som er mest lønnsomme for investorene, eller som gir vekst og arbeidsplasser, nødvendigvis er det beste for landet. Mazzucato advarer dermed mot å satse på økonomisk vekst uten retning.

I praksis betyr dette at politikere ikke må være redde for å innføre reguleringer som begrenser enkelte sektorer, for eksempel finanssektoren eller gruveindustrien, og samtidig legge til rette for andre næringer, for eksempel tømmer, alger og IT.

Viktige næringer må løftes frem mens andre aktiviteter bør reguleres strengere. Dette er godt kjente virkemidler i Norge. Vi gir skattefradrag for forskning og utvikling, og også Høyre har gitt 1,6 milliarder til aluminiumsproduksjonen på Karmøy. Mazzucato mener slik konkurransevridning er et sentralt politisk virkemiddel. Private aktører bør konkurrere om å være en del av de prosjektene vi i fellesskap har blitt enige om at vi vil ha mer av.

Problemet er at økonomisk teori har nedgradert myndighetenes rolle til å kun fikse markedssvikter, istedenfor å aktivt skape og forme markeder. Statens verdiskapende rolle i økonomien har blitt sterkt undervurdert siden 1980-tallet i følge Mazzucato, og dette har formet hvordan det offentlige ser på seg selv. Hennes beskrivelser av staten som tilbaketrukket og opptatt av å ikke ta en for aktiv rolle passer kanskje bedre for Storbritannia enn for Norge. Men tendensen ser vi her og, og vi kjenner igjen argumentene i de politiske debattene.

Det offentlige må være villige til kaste seg ut i vanskelige oppgaver, skriver Mazzucato: «De må komme seg over den selvoppfyllende frykten for å feile, og innse at eksperimentering og det å prøve og feile (og feile og feile) er en del av læreprosessen. Med selvtillit og ansvarlighet kan de forvente suksess, og dermed vil de kunne rekruttere og beholde en topp-kvalifisert arbeidsstyrke.» Samtidig påpeker hun at å feile er nesten umulig i en situasjon der det offentlige blir angrepet med hardt skyts fra politikere og presse hver gang de gjør den minste feilinvestering, mens private aktører blir hyllet for å tørre å ta risiko.

Et sentralt element er at markeder ikke er noe som oppstår i vakuum, men noe som blir formet av interesser og institusjoner. Dersom du ser for deg markedet som noe fritt som egentlig styrer seg selv autonomt, blir myndighetenes innblanding noe som bryter opp det allerede selvregulerende markedet. En alternativ måte å forstå statens rolle er som en del av en sosial prosess som bidrar til å skape og forme markeder. Stat og marked forstås da som et økosystem som samhandler og er avhengige av hverandre. Motsetningen er alle som tenker at den ene er en parasitt på den andre, avhengig av øyet som ser.

Dette bør ikke være spesielt radikale tanker for et norsk publikum, dette har vi gjort før. Mazzucato bidrar med et nyttig rammeverk for å forstå potensialet i å gi staten en mer aktiv rolle i å forme den nye, grønne økonomien. Konklusjonen er at vi må tørre å plukke vinnere. Vi kommer ikke til å treffe hver gang, men vi taper mer om vi ikke tør å prøve.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s