Prisen for grønnvasking

Av
Ida Sognnæs, PhD-kandidat, Land Economics, Cambridge University
Tone Smith, økologisk økonomi, PhD, Rethinking Economics Norge
Roman Eliassen, Samfunnsøkonom, PhD, Manifest Tankesmie

Teksten har stått på trykk i DN 19. desember 2018

Bård Bjerkholt går (11.12) i rette med en artikkel på nettsiden videnskab.dk som hevder at “samfunnsøkonomien smadrer vår planet”. Han mener økonomifaget har gode løsninger på klimakrisen, av to grunner: I nesten hundre år har økonomer foreslått en «Pigou-skatt», en avgift på forurensning (som CO2-utslipp), problemet er at politikere ikke har villet innføre den. Og teoriens premiss om fortsatt økonomisk vekst er i orden, så lenge vekst forstås som produktivitetsvekst. Begge argumentene er naive og feilaktige, og resulterer i en grønnvasking av økonomifaget som det etter vårt syn ikke er grunnlag for.

Avgifter på forurensning kan være en viktig del av løsningen, men poenget er at dette ikke er nok. Det finnes et vell av forskning innenfor teknologi- og energipolitikk som viser at en CO2-avgift ikke er tilstrekkelig for å oppnå den veksten i fornybare energikilder som må til om vi skal unngå alvorlige klimaendringer. Vi trenger en storstilt satsing på forskning på ny teknologi, investering i infrastruktur, bedre finansiering av lavutslippsteknologi, miljøstandarder og informasjonskampanjer. Dette skjønner nok de fleste. Likevel er avgifter og kvoter hovedfokus i økonomifaget. Hvorfor?

Økonomifagets manglende forståelse av natur og økologi gjenspeiles i dets metode, som går ut på å «internalisere eksternaliteter», altså å prise uheldige virkninger av økonomisk aktivitet slik at de inngår i markedsprisene. Metoden avhenger av at alt kan prises – det gjelder bare å finne «riktig» pris. Men kan alt prises i kroner og øre? Kan vi sette en prislapp på naturens egenverdi? Hvor mye er et menneskeliv verdt? Er det greit å anse tapte liv som følge av klimaendringer, som en ”eksternalitet” eller en “kostnad” som kan verdsettes i kroner?

henry-co-652543-unsplash
Photo by Henry & Co. on Unsplash

For å nå klimamålene, må samfunn og økonomi forandres gjennomgående. Men økonomisk teori har lite å komme med når det gjelder reform av samfunnets institusjoner. Hvordan kan pengepolitikken bli grønnere, og bank og finans rettes inn mot grønne investeringer? Kan stat og politikere gjøre mer enn å flikke på rammevilkår og markedsinsentiver når “verden må gjennom endringer i et omfang vi aldri før har sett”, som klimaforskerne i Cicero uttaler? Den rådende teorien er statisk og konsentrerer seg om «svikt» i eksisterende markeder, og dreier seg mer om å flytte kostnader enn å gjøre strukturelle endringer. Den mangler en dynamisk forståelse av samspillet mellom institusjoner og aktører som er nødvendig for en fremtidsrettet politikk som skaper en økonomi innenfor naturens tålegrenser.

Bjerkholt drømmer om å frikoble økonomisk vekst fra ressursbruk. I teorien er det mulig, men resonnementet halter. For det første betyr ikke en økning i økonomisk produktivitet at samme mengde varer og tjenester kan produseres med mindre ressurser, slik Bjerkholt antyder. Produktivitet måles normalt som mengde varer og tjenester produsert per arbeidstime. Økt produktivitet samsvarer derimot ofte med mer bruk av ressurser: flere maskiner fører gjerne til økt produksjon, men disse krever både materialer og energi. Produktiviteten det siste århundret har for eksempel økt som følge av stor tilgang på fossil energi.

For det andre er det bred enighet blant forskere om at selv økt ressurseffektivitet fører til økt forbruk. Selv om Bjerkholt antar at vi vil ta ut økonomisk vekst ved å “ansette en personlig trener, vaskehjelp eller flere restaurantbesøk” – noe som er usikkert – krever dette også, når alt kommer til alt, mer ressurser.

Det er naivt å tro at klimakrisen kan løses gjennom en slik frikobling. Myten om en forestående frikobling har vært en sovepute i flere tiår. Empirisk sett er det kun tegn på en svak frikobling som ikke er i nærheten av å veie opp for befolkningsvekst og økt forbruk.

Heldigvis finnes det andre tilnærminger, for eksempel fagretningen “økologisk økonomi”, som tar utgangspunkt i de naturgitte begrensningene for produksjon. Økonomien anses som et kretsløp av materie og energi, og dermed som en del av naturen – i motsetning til rådende teori, der naturen gjøres til en del av økonomien. Målet for økonomien må være et godt liv for mennesker innenfor denne rammen. Det er lite som tyder på at vi blir lykkeligere av mer materiell velstand, over et visst nivå. Det er dermed all grunn til å revurdere vekstpremisset som styringsparameter for økonomisk politikk og kjernen i makroøkonomiske modeller.

Bjerkholt vil frata økonomer skyld for at ikke mer har skjedd. Selvsagt er ikke klimaendringene økonomenes feil. Men hvis det er slik at de i hovedsak har fokusert på noen få løsninger, som i årevis har vist seg å ikke være realiserbare, er de da fritatt for ansvar?

Økonomifagets manglende forståelse av naturens grunnleggende rolle for all økonomisk aktivitet er en bremsekloss. Prisen vi må betale for en naiv grønnvasking av faget – en så viktig premissleverandør for økonomisk politikk – kan neppe måles i kroner og øre.

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s