Institusjonell økonomi

Temasider om institusjonell økonomi er skrevet av Arild Vatn, professor ved Institutt for internasjonale miljøstudier, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

veblen
Thorstein Veblen

Institusjonell økonomi oppstod som en reaksjon på framveksten av det nyklassiske paradigmet mot slutten av 1800-tallet. Thorstein Veblen var en samtidig kritiker både av nytteteorien og like­vekts­teorien. Dermed la han også grunnlaget for utviklingen av både institusjonell og evolusjonær økonomi – fagområder som fortsatt står hverandre nær[1]. Sammen med økonomer som John R. Commons, Walter Hamilton og Wesley C. Mitchell, hadde institusjonelle økonomer en betydelig innflytelse på amerikansk økonomisk tenkning fram til 2. verdenskrig. Men etter krigen tapte de raskt terreng.

Utover 1970-tallet stiger interessen for institusjonelle spørsmål igjen og det utvikles to tradisjoner. Den ene som gjerne kalles ny institusjonell økonomi, har sin opprinnelse i arbeider til Ronald H. Coase, Douglass C. North og Oliver E. Williamson. Den andre – klassisk institusjonell økonomi – knytter tilbake til Veblen, men også Commons, og viktige personer i denne tradisjonen er Daniel W. Bromley, Geoffrey M. Hodgson og A. Allan Schmid. Begge tradisjonene utvikler teorier som avviker fra den nyklassiske ‘mainstream’. Slik som for Veblen selv, kan disse retningene forstås som reaksjoner på svakheter i det nyklassiske paradigment. Samtidig som begge retningene er ganske heterogene, er det mulig å kontrastere dem både til den nyklassiske posisjonen samt framheve noen klare forskjeller de to institusjonelle retningene imellom.

Ny institusjonell økonomi

Ny institusjonell økonomi fokuserer på institusjoner som er grunnleggende for organiseringen av økonomien. De ser på institusjoner som ‘reglene for spillet’ (‘rules of the game’), mer bestemt menneskeskapte regler som utgjør skranker for handling. Her er hovedfokus på eiendomsrett og kontrakter som fundamentale for den økonomiske prosessen. I dette ligger en interesse for ulike måter å organisere produksjonen på. Coase spurte, så langt tilbake som i 1937, hvorfor vi har foretak når markedet, ifølge nyklassikerne er den mest effektive institusjonen. Svaret hans var transaksjonskostnadene. Å foreta bytter i markeder er ikke kostnadsfritt – det krever informa­sjonssøking, kontraktsinngåelse og sikring av at kontrakter overholdes. I mange situasjoner er det mindre ressurskrevende å foreta allokering via kommando – altså i foretak – i stedet for via forhandling – altså marked.

Slik sett ser ny institusjonell økonomi på institusjoner som en måte å økonomisere med transaksjonskostnader på. North og Wallis viste at i 70-tallets USA var de samlede transaksjons- og produksjons­kostnadene om lag like store. Med dette rettet de en sterk kritikk mot nyklassisk teori som så bort fra slike kostnader. Teoriretningen har også en annen forståelse av eiendomsrett. Mens nyklassisk teori oppfatter handel som å bytte varer og tjenester, ser ny institusjonell økonomi på handel som en overføring av rettigheter. Men rettigheter er ikke alltid klare og måten rettigheter formes og forsvares på er viktige for hvordan en økonomi utvikler seg – for eksempel økonomisk vekst. Dette knyttes igjen til de ulike transaksjonskostnadene som oppstår.

Fokus på kontrakter må sees innenfor det samme perspektivet. Kontrakter kan aldri bli komplette og de vil aldri håndheves fullt ut. Kontraktsformer vil dermed påvirkes av kost­nadene med å sikre deres gjennomførelse. Mens mange innenfor ny institusjonell økonomi opprettholder forut­setningen om maksimerende individer, er Williamson distinkt med sitt fokus på de mulig­hetene for opportunistisk adferd som ikke-komplette kontrakter skaper. Han framhever videre at mennesker ikke er fullt rasjonelle. Her låner han begrepet ‘bundet rasjonalitet’ og ‘satisfiering’ fra Herbert Simon. Begge disse adferds-begrepene blir sentrale i forståelsen av økonomisk organisering – igjen i hovedsak med fokus på hvordan man kan økonomisere med de trans­aksjons­kostnadene som følger av opportunisme og bundet rasjonalitet.  

Klassisk institusjonell økonomi

Klassiske institusjonalister er enige med teoretikerne innenfor ny institusjonell økonomi i at transak­sjons­kost­nader er viktige. Likevel er det stor forskjell mellom disse to skolene. Det mest grunnleggende skillet gjelder forståelsen av handling – ikke minst økonomisk relevant adferd og hvordan institu­sjoner påvirker denne.

Mens ny institusjonell økonomi definerer institusjoner som skranker, er klassisk institusjonell økonomi basert på et sosial-kon­struktivistisk perspektiv vedrørende forståelsen av mennesket som handlende subjekt. Her er det fellestrekk med perspektiver innen for eksempel sosiologi. I tilfellet klassisk institusjonell økonomi går dette tilbake til Veblen og hans vekt på den sosiale konstruksjonen av forbruk – for eksempel det berømte begrepet ‘iøynefallende forbruk’ (‘conspicuous consumption’) brukt til å beskrive identitetsbygging blant den ‘arbeidsfrie klassen’ som vokste fram mot slutten av 1800-tallet.

Klassisk institusjonell økonomi er derfor basert på et annet institusjonsbegrep enn ny institusjonell økonomi. Mens de to ‘skolene’ ikke skiller seg så mye når det gjelder hvilke former institusjoner kan ta – dvs. de kan være både uformelle (konven­sjoner og nor­mer) og formelle (eiendomsrett) – er det et klart skille med hensyn på hvordan man oppfatter at de påvirker adferd. Mens ny institusjonell økonomi altså ser på institusjonene som eksterne skranker som det maksimerende eller satisfierende mennesket må tilpasse seg, ser klassisk institusjonell økonomi på institusjoner først og fremst som konsti­tu­erende for både enkeltmennesker og grupper. Kon­ven­­sjoner og normer, men også i noen utstrekning formelle regler, internaliseres og blir basis for handling ved at de preger personers identitet og hva som anses som ‘riktig’ handling.

Klassisk institusjonell økonomi forstår altså mennesket som et kulturelt ‘produkt’. Dette er ikke bare en antakelse, men en empirisk sett vel fundert observasjon. Man avviser ikke at mennesket kan agere rasjonelt. Snarere er poenget at vi er multi-rasjonelle. I kontekster som upersonlige markeder, er fokus i stor grad på hva som er best for den enkelte/det enkelte foretaket. Men i andre kontekster som familie og lokalsamfunn kan fokus heller være på hva som er best for ‘gruppen’ eller for andre. Således kan vi være både individuelt og sosialt rasjonelle. Det er institusjonene – som ved å definere hvilke konvensjoner og normer som gjelder i den konkrete konteksten – påvirker hva som blir dominerende logikk. På dette området kan klassisk institusjonell økonomi vise til forskning innen sosi­ologi (Bour­dieu, Etzioni, Giddens), organisasjonsteori (March og Olsen, Scott) og sosial-psyko­logi (Deci og Ryan, Schwartz, Stern) som fremmer tilsvar­ende innsikt.

Selvsagt har vi kognitive begrensninger og vi har langt fra full informasjon. Slik sett er vi ‘bundet rasjonelle’. I forhold til dette representerer institusjonene en form for kollektiv læring som hjelper individer til å håndtere komplekse problemer – f.eks. Screpanti sine arbeider. Slik sett skaper vi ikke institusjoner bare for å definere felles logikker, men for å støtte de konkrete valgene våre gjennom å definere praksiser, ‘tommel finger regler’ etc. Selvsagt er ikke dette på noen måte ‘komplett’ eller ‘fullkomment’. Informasjon er grunnleggende usikker og egner seg dårlig til å forme stabile forvent­ninger. Videre er ikke institusjonene nøytrale redskaper. De både former og forsvarer interesser. Slik sett er de også uttrykk for makt – de reflekterer maktforhold i samfunnet som ligger til grunn for deres utforming.

Sett i sammenheng, fører de ulike aspektene nevnt over til en avvisning av markedets evne til å etablere likevekter. Legger vi til aspekter som entreprenørskap og teknologisk endring – står vi snarere overfor en kontinuerlig prosess der vilkårene for produksjon og forbruk stadig endres. Den økonomiske prosessen er best forstått som evolusjonær der preferanser, kunnskap, produksjons- og forbruksmuligheter forandres fortløp­ende. 

Med dette kollapser viktige forutsetninger for nyklassikernes velferdsteori. Et forhold er at transaksjonskostnader umuliggjør likevekter. Like viktig er at ‘fastpunktet’ for denne teorien – den suverene (og nødven­digvis uforanderlige) konsumenten – hverken er ‘suveren’ eller ‘fast’ lenger, men endres i tråd med hvilke institusjoner mennesket opererer innafor. Dersom markedet eller andre institusjoner påvirker hvem vi ‘blir’, tvinges vi til å ta stilling til et fundamentalt andre ordens spørsmål: Hvilke institusjoner bør få forme oss? Sagt på en annen måte, dersom markedet påvirker hvem vi blir – for eksempel at forbruks­verdier fremmes på bekostning av andre verdier – kan ikke det samme markedet være en nøytral dommer for samfunnsutviklingen. Dette reiser selvsagt både viktige og krevende spørsmål, som blir usyn­lige gitt nyklassiske ‘briller’. 

Svaret fra klassisk institusjonell økonomi er at vi i økonomiske analyser ikke bør bruke markedet som ‘dommer’ eller ideal, men sammenligne effekter av ulike institusjonelle systemer og informere samfunnet ut fra en beskrivelse av hvilke muligheter og utfordringer vi står overfor om vi velger markeder eller andre institusjonelle systemer til å handtere et bestemt spørsmål.

Denne problemstillinga finner vi igjen i ny institusjonell økonomi med dets fokus på foretak/kom­mando som alter­nativ til marked/bytte. Klassisk institusjonell økonomi prøver å utvide perspektivet til flere institusjonelle former og interaksjonsmåter – for eksempel rollen til samfunn (i den engelske betydningen ‘community’), felleseie og samarbeid. Her er arbeidene til Elinor Ostrom viktige[2]. I motsetning til ny institusjonell økonomi, er klassisk institusjonell økonomi ikke bare opptatt av transaksjonskostnader, men som påpekt over av hvilke rasjonaliteter ulike systemer framelsker. Videre er klassisk institusjonell økonomi opptatt av makt. Foretaket sees for eksempel ikke bare på som virkemiddel til å forenkle samhandling – ‘redusere transaksjonskostnadene’. Det representerer også en maktstruktur med betydelige konsekvenser for fordeling.

Miljøproblemene er en av vår tids største utfordringer. Her kan en kombinasjon av institusjonell og økologisk økonomi  representere en produktiv mulighet der institusjonelle økonomers innsikt i institusjoner, motivasjon og adferd kan ‘pares’ med de økologiske økonomenes innsikter om samfunnets metabolisme og deres arbeider vedrørende etikk og forutsetningene for ‘det gode liv’. Utfordringer av typen klimaendringer reiser grunn­leggende spørsmål både om hvordan vi best kan forholde oss til ‘naturens grenser’ og hvordan økonomien dermed bør organiseres. Videre reiser den spørsmålet om hvordan vi kan klare å mobilisere oss selv til handling – både politisk og privat. Institusjonell og økologisk økonomi gir nyttige begreper og perspektiver inn i den prosessen.

 

[1]Under finnere leseren linker til to organisasjoner for institusjonelle økonomer som begge har begrepet ‘evolusjonær’ i navnet.

[2] Ostrom står på et vis mellom NIØ og KIØ. Hun startet ut som en ‘rational choice’ teoretiker (sterkt influert av Mancur Olson), men la mindre vekt på transaksjonskostnader enn hva som er typisk for NIØ. Hun jobbet mye med normer som alternativ til formaliserte regler og etterhvert tok hun opp i seg perspektiver fra sosial kon­struk­sjon og forlot metodologisk individualisme.

 

Referanser

Nettsider til aktuelle organisasjoner

Klassisk institusjonell økonomi:

Ny institusjonell økonomi

Relaterte fagtidsskrifter
Sentrale vitenskapelige bidrag som denne oversikten er bygd på

Bourdieu, P. (1990). The Logic of Practice. Stanford, CA: Stanford University Press.

Bromley, D.W. (1989). Economic Interests and Institutions. The Conceptual Foundations of Public Policy. Oxford: Basil Blackwell.

Bromley, D.W. (2006). Sufficient Reason: Volitional Pragmatism and the Meaning of Economic Institutions. Princeton: Princeton University Press.

Coase, R.H. (1937). The Nature of the Firm. Economica, IV, 386-405.

Coase, R.H. (1960). The Problem of Social Cost. The Journal of Law and Economics, 3, 1‑44. 

Commons, J.R. [1934] (1990). Institutional Economics. Its place in Political Economics. New Brunswick, NJ: Transaction Publishers.

Eggertsson, T. (1990). Economic behavior and institutions. Cambridge: Cambridge University Press.

Etzioni, A. (1988). The Moral Dimension: Toward a New Economics, New York: Free Press.

Giddens, A., 1984. The Constitution of Society. Cambridge, UK: Polity Press.

Giddens, A., 1991. Modernity and Self-identity: Self and Society in the Late Modern Age. Stanford, CA: Stanford University Press.

Hall, P.A. & R.C.R. Taylor (1996). Political Science and the Three New Institutionalisms. Political Studies, XLIV, 936-957.

Hamilton, W.H. (1919). The Institutional Approach to Economic Theory. American Economic Review, 9(supplemet):309-318.

Hodgson, G.M. (1988). Economics and Institutions: A manifesto for a Modern Institutional Economics. Cambridge: Cambridge Polity Press.

Hodgson, G.M. (1996). Economics and Evolution. Bringing life back into economics. Ann Arbor, MI: The University of Michigan Press.

Hodgson, G.M. (2007). The Revival of Veblenian Institutional Economics. Journal of Economic Issues, XLI(2), 325-340.

Kapp, K.W. (1971). The Social Costs of Private Enterprise. New York: Schoken Books.

Knudsen, C. (1993). Equilibrium, Perfect Rationality and the Problem of Self-Reference in Economics. In Mäki, U., B. Gustafsson & C. Knudsen (Eds.), Rationality, Institutions and “Economic Methodology” (pp. 133-170).  London: Routledge.

March, J.G. & J.P. Olsen (1995). Democratic Governance. New York: Free Press.

Menard C. & M.M. Shirley (1994). The future of new institutional economics: from early intuitions to a new paradigm? Journal of Institutional Economics, 10(4):541-565.

North, D.C. (1990). Institutions, Institutional Change and Economic Performance. Cambridge: Cambridge University Press.

North, D.C. (2005). Understanding the Process of Economic Change. Princeton, NJ: Princeton University Press.

Ostrom, E. (2005). Understanding Institutional Diversity. Princeton, NJ: Princeton University Press.

Ryan, R.M. & E.L. Deci (2000). Intrinsic and Extrinsic Motivations: Classic Definitions and New Directions. Contemporary Educational Psychology 25: 54–67.

Schmid, A.A., 1987. Property, Power, and Public Choice. An Inquiry into Law and Eco­nomics. New York: Praeger.

Schwartz, S.H. (1977). Normative Influences on Altruism. In: Berkowitz, L. (Ed.) Advances in Experimental Social Psychology, Academic Press, New York, 221–279.

Scott, W.R. (2014). Institutions and Organizations: Ideas, interests and identities. Los Angeles: Sage Publications, 4th edn.

Screpanti, E. (1995). Relative rationality, institutions and precautionary behaviour. In J. Groenewegen, C. Pitelis and S.E. Sjöstrand (eds): On Economic Institutions – Theory and Applications. Aldershot, UK and Brookfield, VT, USA: Edward Elgar Publishing, pp. 63–84.

Searle, J.R. (2005). What is an institution? Journal of Institutional Economics, 1(1): 1–22.

Sjöstrand, S-E. (1995). Towards a Theory of Institutional Change. In Groenewegen, J., C. Pitelis & S-E. Sjöstrand (Eds.), On Economic Institutions. Theory and Application (pp. 19-44). Aldershot (UK): Edward Elgar.

Vatn, A. (2005). Institutions and the Environment. Cheltenham: Edward Elgar.

Vatn, A. (2009). Cooperative behavior and institutions. Journal of Socio-Economics, 38:188-196.

Vatn, A. (2015). Environmental Governance. Institutions, policies and action. Cheltenham: Edward Elgar.

Veblen, T. (1898). Why is economics not an evolutionary science. Quarterly Journal of Economics, 12(4): 373–97.

Veblen, T. (1899). The Theory of the Leisure Class: An Economic Study of Institutions. New York: MacMillan.

Wallis, J.J. & D.C. North (1986). Measuring the transaction sector in the American economy, 1970–70. In S.L. Engerman and R.E. Gallman (eds): Long-Term Factors in American Economic Growth, Vol. 51 of The Income and Wealth Series. Chicago, IL: University of Chicago Press, pp. 95–148.

Williamson, O.E. (1985). The Economic Institutions of Capitalism. New York: Free Press.

Williamson, O.E. (2000). The New Institutional Economics: Taking Stock/Looking Ahead. Journal of Economic Literature, XXXVIII(3):595-613.

 

One thought on “Institusjonell økonomi

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s