Verdien av i morgen

iv-1000-forside-1311x760

Hvordan verdsetter vi ting vi først får nyte av langt inne i framtida?

Av Ebba Boye, leder i Rethinking Economics Norge

Vi mennesker har en tendens til å verdsette fremtiden lavere enn nåtiden. Vi vil heller ha en 1000 -lapp i dag, enn å bli lovet en om 20 år. Det er egentlig logisk, dersom vi får pengene nå kan vi investere dem, og de vil dermed vokse seg større på 20 år. Og er det egentlig så lurt å spare de 1000 kronene? Mest sannsynlig kommer vi til å tjene mye bedre om 20 år enn det vi gjør i dag, da er det ikke sikkert den 1000-lappen er så viktig for oss lenger. Dessuten er fremtiden usikker. For alt vi vet er vi døde om 20 år, det er best å få pengene nå.

Dette må økonomer ta hensyn til når de skal bedømme om et tiltak er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Bygger vi en ny vei koster det milliarder fra dagens budsjett, mens nytten for bilistene spres 25 – 50 år inn i fremtiden. Definisjonen av samfunnsøkonomisk lønnsomhet er at befolkningen til sammen er villig til å betale minst så mye som tiltaket koster. Økonomer som skal regne på dette antar at vi er mindre villige til å betale for tiltak vi får nytte av langt inn i fremtiden. De inkluderer derfor en såkalt diskonteringsrate. I Norge i dag er det vanlig å bruke fire prosent diskontering, slik at nytteverdien faller med fire prosent i året. Etter 40 år faller den til tre prosent. Men hva skjer om vi bruker den samme logikken på miljøtiltak? Hvordan verdsetter vi nytten av at barnebarna våre får en renere jordklode?

Da Stortinget skulle bestemme om vi skulle bruke penger på demonstrasjonsanlegg for karbonfangst, var beslutningen basert på et regnestykke der kostnadene i dag er enorme, mens nytten, nemlig redusert utslipp av karbon, og en teknologi som kan bidra til å løse klimaproblemet, først kommer mange år frem i tid. Den fremtidige nytten ble som vanlig neddiskontert, og dette var én av årsakene bak konklusjonen om at prosjektet ikke var samfunnsøkonomisk lønnsomt. (Hovedårsaken var en annen, nemlig antakelsen om at kvoteprisen på CO2 vil forbli lav i fremtiden slik at andre land ikke vil ta teknologien i bruk, og at vi ikke når 2-gradersmålet i Paris-avtalen, les mer om dette her)

Dersom vi nedvurderer fremtidig nytte, sier vi samtidig at fremtidige generasjoner er verdt mindre enn dagens. Klimatiltak som er svært kostbare for oss som lever nå, vil komme dårlig ut i slike beregninger. Men om vi ikke gjennomfører tilstrekkelig store klimainvesteringer i dag, blir det barna og barnebarna våre som må ta kostnaden. Dette paradokset har skapt mye debatt blant økonomer. Nicholas Stern hevdet i 2007 at det er nødvendig med en lavere diskonteringsrate for klimatiltak. Han brukte 1,4 prosent, og mente at menneskenes subjektive kortsynthet ikke burde tillegges vekt.

Vinneren av årets «nobelpris» i økonomi, William Nordhaus, skrev en kritikk mot Stern-rapporten. Han mente en så lav diskontering ville bety at det ble investert for mye for tidlig i klimatiltak med liten avkastning. En samfunnsøkonomisk lønnsom strategi ville i følge han være å investere i konvensjonell kapital i en tidlig fase, og deretter bruke avkastningen på disse investeringene til å investere betydelig i klimatiltak senere. Slik er det mulig å bruke økonomisk teori til å si at det vil lønne seg for verden å fortsette som før.

Kritikere av lavere diskonteringsrenter for langsiktige prosjekter har også hevdet at ettersom fremtidige generasjoner etter all sannsynlighet vil være langt rikere enn oss, er det omtrent like rimelig å forvente at vi nå skal ta på oss kostnader for dem som at fattige bønder på 1800-tallet skulle ofre velstand for oss.

For lesere som ikke har studert økonomi kan denne teksten kanskje fremstå som noe forvirrende. Er det nødvendig, og i det hele tatt mulig, å verdsette den fremtidige nytten av klimatiltak? I så fall anbefaler jeg å lese mer om økologisk økonomi, en fagretning som nettopp stiller spørsmål ved om det er nødvendig å tallfeste pengeverdien av miljøet for å redde det.

Men per i dag utgjør denne typen analyser en viktig del av beslutningsgrunnlaget for både stortingspolitikere og lokalpolitikere. Dersom du er av de som mener vi må verdsette våre barnebarns livsgrunnlag høyere enn vi gjør i dag, er det kanskje på tide å stille seg foran Stortinget og demonstrere for lavere diskonteringsrate for miljøtiltak?

Artikkelen sto på trykk i Klassekampen 7. november 2018. 

Kilder:

  • NOU 2012:16 Samfunnsøkonomiske analyser
  • Oslo Economics og Atkins (2016) Kvalitetssikring (KS1) av KVU om demonstrasjon av fullskala fangst, transport og lagring av CO2, Rapportnummer D014a
  • Pöyry (2010). Hvordan møte overgangen til et lavutslippssamfunn?  Econ-rapport nr. R-2010-070 
  • Karine Nyborg (2002). Miljø og nyttekostnadsanalyse. Noen prinsipielle vurderinger. Frischsenteret, Rapport 5/2002
  • Eivind Hoff Elimari (2017) Gull eller grønne skoger. Politikk for det gode liv. Res Publica 2017.

 

 

 

 

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s