Den nye råvaren

ustabilitetens politiske økonomi

Anmeldelse av Ustabilitetens politiske økonomi. Om fremveksten av finansialisert kapitalisme, Ingrid Hjertaker og Bent Sofus Tranøy. Cappelen Damm 2017.

Av Ebba Boye. Anmeldelsen har tidligere stått på trykk i Agora 1/2018

 

 

10 år etter at verdens finansmarkeder kollapset, er det mange som lurer på nøyaktig hva som skjedde, og ikke minst – vil det skje igjen? Det siste svarer ikke Ingrid Hjertaker og Bent Sofus Tranøy på i sin nye bok Ustabilitetens politiske økonomi. Men de gir deg forutsetningene du trenger for å kunne konkludere selv.

Hvilken samtidsdiagnose ville du satt på Vestens økonomi i 2018? Hjertaker og Tranøy argumenterer for at dagens vestlige samfunn kjennetegnes av en finansialisert kapitalisme. Boken bruker begrepet finansialisering for å beskrive en trend der finanssektoren har vokst seg stor og mektig relativt til realøkonomien. De beskriver hvordan husholdninger, bedrifter, banker og nasjoner blir stadig mer forgjeldet, en slags nødvendighet ettersom gjeld er finanssektorens viktigste råvare. Samtidig styres realøkonomien av finanssektorens krav til kortsiktig avkastning.

Et viktig poeng i boken er hvordan økonomisk teori utstyrte sektoren med akademiske argumenter for hvorfor økonomien ville fungere mest mulig effektivt dersom man lot finansmarkedene regulere seg selv. Med avanserte økonomiske modeller, evnen til å kalkulere risiko og sentralbanker som styrer renten etter inflasjonsmål, var det mange som mente at økonomifaget hadde løst problemet med alvorlige finanskriser en gang for alle.

Få ledende økonomer var opptatt av oppbyggingen av privat gjeld, og finanssektoren var ikke inkludert i sentralbankenes modeller.

Gjeld som finanssektorens råvare
En av drivkreftene bak finansialiseringen er de enorme mulighetene til fortjeneste som ligger i å øke gjeldsgraden i økonomien ytterligere. Hjertaker og Tranøy omtaler gjeld som finanssektorens råvare. Ulike gjeldsprodukter pakkes sammen, selges og brukes som grunnlag for stadig nye finansielle innovasjoner.

Gjeldens rolle for finanssektoren er et tema som burde vært mer detaljert utdypet i en slik bok, for her er det mange misforståelser ute og går i den offentlige debatten. Det er en håpløs myte vi har blitt fortalt gjennom blant annet økonomibøker at bankene primært låner ut penger som andre har spart. Bank of England måtte i 2014 utgi en egen artikkel for å tilbakevise denne misforståelsen. De understreker at penger skapes hver gang private banker utskriver nye lån.[1]

Prosessen for å skape penger «skiller seg fra noen populære feilforestillinger. Banker fungerer ikke kun som mellommenn som låner ut folks sparepenger», skriver de. De avviser også at banker låner ut penger ved å gange opp sentralbankpenger via en multiplikatoreffekt. Pengemengden kan påvirkes gjennom ulike lands pengepolitikk, bankenes kapitalkrav og ikke minst gjennom å påvirke prisen på kreditt ved hjelp av sentralbankrenten. Men pengemengden styres av private banker, ikke av sentralbanken.

Neste skritt er at bankene så kan omgjøre lånene til verdipapir. For eksempel blir boliglån gjerne gjort om til obligasjoner og solgt videre. På den måten blir gjelden grunnlaget for videre finansiell spekulasjon. Det er altså ikke folks sparepenger som blir lånt videre, det kan ofte være omvendt. Banker utskriver lån, og disse lånene blir så omgjort til spareprodukter andre kan investere i. Det er blant annet dette som menes med at gjeld er finanssektorens råvare. Likevel, bankvirksomhet er kun en liten del av finanssektorens virke. Statsgjeld blir omgjort til obligasjoner og representerer det tryggeste spareproduktet i finanssektoren. Andre «gjeldsprodukter» kan være pensjonsfond, forsikring, lån mellom finansinstitusjoner, og så videre. Spørsmålet er hvor avhengig finanssektoren har gjort seg av at vi tar opp stadig mer gjeld? Heldigvis, vil noen si, har vi nye voksende markeder i sør. Kina har stått for halvparten av all ny kreditt i perioden 2005–2017.[2]

Fallende realinvesteringer
Samtidig har realinvesteringer, eller investeringer i produksjonsutstyr og annen realkapital, falt gjennom den samme perioden som gjelden har vokst. Forfatterne siterer forskning fra Jesper Jespersen som påpeker at for eurolandene (da de var 15) falt realinvesteringer i snitt fra 26 prosent av BNP i 1970 til 18 prosent i 2012. Forskningen til Herman Schwartz viser at USA har samme trend. Han mener noe av forklaringen ligger i at nye forretningsmodeller basert på digitalisering har redusert tilgangen på gode investeringsprosjekter i realøkonomien. Stadig mer av pengene i finanssektoren går til kjøp og videresalg av eksisterende verdipapirer som aksjer og obligasjoner, heller enn til tilførsel av ny kapital til realøkonomien. I 2013 tok for eksempel Apple ut et lån på 17 millioner dollar for å kjøpe opp egne aksjer og dermed drive opp aksjekursen. Dette har blitt vanlig praksis blant selskaper. USAs største selskaper brukte seks tusen milliarder dollar på å kjøpe opp sine egne aksjer mellom 2005 og 2014.[3] Ifølge økonomikommentator i Financial Times, Rana Foroohar, utgjør nå realøkonomien 15 prosent av aktiviteten i finanssektoren. Andelen av aktivitet i finansmarkedene som baseres på handel i eksisterende verdipapirer, øker i forhold til den aktiviteten som bidrar til tilførsel av ny kapital til realøkonomien. «Realøkonomien blir orientert mot finansmarkedene, når det egentlig burde vært motsatt.»

Men denne boken handler ikke om realøkonomien, den handler om utviklingen av vestlige finansmarkeder de siste 40 årene. Referansene til realøkonomien er sporadiske og blir brukt for å fremheve størrelsen på finanssektoren. I tillegg har forfatterne med flere eksempler på hvordan finansmarkedene påvirker realøkonomien, og samfunnet for øvrig. Men det blir i liten grad diskutert alternative årsaker til fallende profitter og mangel på investeringer i realøkonomien, utover finanssektorens rolle.

Hjertaker og Tranøy veksler hele tiden mellom å beskrive finanssektoren og å presentere ulike teorier om hva som er drivkreftene bak den økende finansialiseringen. De trekker blant annet frem trenden med å lønne toppledere med opsjoner. Slik kan aksjonærene sikre at bedriftsledelsen har en egeninteresse i å maksimere aksjeverdien. Ifølge en rapport skrevet av Tranøy, Bård Jordfald og Espen Løken, opplevde Statoil og Telenor krav fra amerikanske investorer om opsjonsordninger for ledelsen i forbindelse med at de søkte om notering på New York-børsen.[4]

Forfatterne oppsummerer situasjonen slik før de går videre for å forklare hvorfor finanskrisen i 2007 slo såpass hardt ned i samfunnet:

«Hva slags vekstmodell kan bygges med slike byggeklosser? I et samfunn der noen tjener hundrevis av millioner av dollar og andre knapt har lønnsutvikling, men der forbruket må holdes i gang for at samlet etterspørsel ikke skal falle for mye, blir gjeld en del av «løsningen». Når en relativt liten gruppe mennesker og selskaper tjener mer enn de klarer å bruke opp eller investere i realkapital, resirkuleres penger gjennom finanssystemet, og siden alle fordringer rent bokføringsteknisk må ha en motpost i form av gjeld, ser vi bildet som tegner seg. De med stagnerende inntekter låner fra de med oppsparte midler for å holde forbruket sitt i gang, og lenge kunne de gjøre det med sikkerhet i stigende boligpriser» (s. 35).

Politisk økonomi
Jeg vil gjerne dvele litt med bokens tittel: Ustabilitetens politiske økonomi. Hva er politisk økonomi? Ingrid Hjertaker og Bent Sofus Tranøy er begge statsvitere. Begge har konsentrert forskningen sin rundt spørsmål om finansmarkeder og finansiell regulering. Det er ingen tvil om at det de studerer, er økonomien, men de er altså ikke økonomer. Dette skyldes at dagens økonomi-institutter har valgt å ikke definere det de driver med, som «studien av økonomien».  Isteden defineres faget etter hva slags metoder som brukes.[5] For å generalisere så tar denne metoden utgangspunkt i at alle samfunnsfenomener kan forklares med grunnlag i preferansene eller handlingene til individer eller aktører. De har også et svært matematisk og abstrakt tyngdepunkt og er sentrert rundt å finne en likevekt, eventuelt finne ut hvorfor økonomien ikke er i likevekt.[6] Grensene for hva som defineres som «økonomi», vil selvsagt variere og være noe utflytende. Men dersom du ønsker å benytte deg av helt andre metoder for å studere økonomiske spørsmål, så må du finne deg en annen arbeidsplass enn ved verdens økonomi-institutter.

Mens økonomifaget gjerne prøver å isolere økonomi og markeder gjennom abstrakte betraktninger, prøver politiske økonomer å studere økonomien som noe som er innvevd i, formet av og formende for sosiale strukturer. Økonomi og økonomiske politikk er ikke underlagt et sett med økonomiske lover, hevder Hjertaker og Tranøy. De fremhever heller at det er mulig å identifisere enkelte mekanismer som noen ganger er virksomme, og andre ganger ikke er det. Kildelisten er stappfull av forskningslitteratur fra statsvitere, samfunnsgeografer, sosiologer, siviløkonomer og filosofer, i tillegg til økonomer.

I Norge er miljøet for politisk økonomi relativt lite. Du kan fortsatt studere politisk økonomi i Bergen, mens programmet ved NTNU, Trondheim ble lagt ned i fjor. Ved Universitetet i Oslo tilbys det ikke utover enkelte kurs ved Institutt for statsvitenskap. Dette er muligens forklaringen på hvorfor forfatterne nesten utelukkende benytter seg av utenlandske kilder til boken?

Økonomifagets rolle
Boken gir også noen svar på hvorfor tradisjonelle økonomer ikke klarte å forutse finanskrisen. Hovedstrømningene i økonomifaget var opptatt av å se på finanssektorens selvstabiliserende evner, en fortelling som passet godt for en finanssektor med stor politisk innflytelse. Hjertaker og Tranøy fremhever hvordan økonomisk vitenskap har blitt institusjonalisert og profesjonalisert, med et tilnærmet monopol på enkelte sentrale premissgivende stillinger. Dermed vil det være slik at dominerende forståelser innenfor økonomifaget blir et avgjørende premiss for hvordan finansmarkedet faktisk reguleres.

Som eksempel trekker de frem teorien om effektive markeder, der en av antakelsene er at prisene på verdipapir reflekterer all tilgjengelig informasjon i markedet, og at prisene derfor i de fleste tilfeller er «riktige». I denne teorien forklares ofte store endringer med eksterne sjokk, man antar at ny informasjon fører til nye priser og finansmarkedene fungerer dermed selvstabiliserende.

Boken viser hvordan et sett med økonomiske perspektiver fra siste del av 1900-tallet sammenfalt med interessene til en stadig mektigere finanssektor. Dette er viktig, all den tid dagens økonomifag prøver å fremstille seg selv som objektiv og interesseløs. På midten av 1900-tallet var det andre teorier som var dominerende, inspirert av John Maynard Keynes (1883–1946). Det teoretiske kapitlet forklarer enkelt og forståelig Keynes sine teorier, og forfatterne argumenterer for at dersom dagens økonomer hadde tatt med seg flere av hans innsikter, kunne mye vært unngått.

Dette kan fremstå som noe forvirrende for økonomistudenter: Inkluderer ikke pensum allerede flere teorier inspirert av Keynes? Norske økonomistudenter lærer et sett med modeller som kategoriseres som ny-keynesianske, for eksempel IS-LM modellen. De henter også inspirasjon fra Keynes, men først og fremst fra de delene av hans tenkning som har latt seg kombinere med det nyklassiske modellsynet. Dermed har mange innsikter forsvunnet på veien. Et eksempel på hva som har forsvunnet fra økonomipensum, men som var et grunnleggende premiss for Keynes, er at vi fatter våre økonomiske beslutninger under usikkerhet. Usikkerhet må skilles fra risiko, som er noe vi kan beregne ved hjelp av sannsynlighetsregning. Vi drives av frykt i nedgangstider og grådighet i oppgangstider, og dette påvirker økonomien og gir bobler og kriser. Økonomien er dermed iboende ustabil.

Det finnes en retning innenfor økonomifaget som kaller seg post-keynesiansk, og de bygger modeller der disse sidene ved Keynes sine teorier er integrert allerede i utgangspunktet. I kontrast til dagens standard-modeller i økonomi, så utformer de økonomiske modeller der penger og finanssektoren spiller en avgjørende rolle. De argumenterer for at økonomisk vekst drives frem av etterspørsel fra husholdninger og bedrifter, i motsetning til i nyklassiske teorier, som fokuserer mer på kostnadssiden hos bedriftene. Oppsummert kan man si at post-keynesianere ser på økte lønninger som positivt for etterspørsel og dermed for økonomisk vekst. Nyklassisk teori ser derimot på lønninger som en kostnad for bedriftene, og økte lønninger gir økte kostnader, reduserte investeringer og lavere vekst.

I post-keynesianske modeller er det ingen integrerte mekanismer som gir full sysselsetting eller full utnyttelse av produksjonskapasiteten. Disse forskerne mener deres modeller dermed er mer virkelighetsnære, og kan brukes mer effektivt for å studere finanskriser, konjunkturer, depresjoner, arbeidsledighet, teknologisk endring og ubalanser i internasjonal handel.

Fordi de antar at fremtiden er grunnleggende usikker, så forkastes teorier som bygger på antakelser om at mennesker er rasjonelle aktører. Isteden har de bygget modeller der aktørene følger tommelfingerregler som setter dem i stand til å ta beslutninger med ufullstendig og kompleks informasjon. Ifølge slike teorier kan tommelfingerregler påvirkes av sosiale konvensjoner og normer, noe som kan lede til både stabilitet og til ustabilitet. Et eksempel på det siste er tendensen til gruppetenkning i finansmarkeder. Disse modellene forkaster dermed forutsetningen om effektive finansmarkeder og «riktige» priser.

En slik presentasjon av post-keynesiansk økonomisk teori finnes ikke i boken, selv om teoriene til Keynes er sterkt representert, og jeg vil hevde at fokuset i boken som helhet er svært likt fokuset til de som kaller seg post-keynesianere. Forfatterne bruker plass på å forklare hvorfor dagens økonomifag feilet i å spå og forstå finanskrisen, og men løfter i liten grad frem alternative, moderne økonomer som opererer i randsonen av det dominerende paradigmet.

For Keynes, og også for post-keynesianske økonomer, er det viktig at størrelsesforholdet mellom finanssektoren og resten av økonomien er riktig. Konvensjonelle økonomer bruker derimot forbausende lite tid på å studere effekten av at finanssektoren vokste så raskt sammenlignet med realøkonomien.

Hvordan kan vi forstå finanskrisen?
I boken går Hjertaker og Tranøy gjennom ulike teoretiske perspektiver som kan brukes for å forstå finanskriser. Forklares krisen best ved å analysere spekulative stemningsbølger og kollektiv tap av fornuft? Eller som George W. Bush uttrykte det: «Wall Street got drunk.» Eller bør vi konsentrere oss om de enkeltpersonene som manipulerte markeder og drev med regnskapssvindel?

Hjertaker og Tranøy orienterer seg mer mot underliggende, strukturelle forhold. De viser frem ubalansene mellom land som går med overskudd, og land som går med underskudd i handelen med utlandet. Land som stadig importerer mer enn de eksporterer, har vedvarende handelsunderskudd. Samtidig oppstår det betalingsubalanser når et land låner ut og investerer mer i andre land enn andre land investerer hos dem. Utover 2000-tallet bygget både Tyskland og Kina seg opp som sterke kreditornasjoner. Penger som lånes ut ett sted, må derimot alltid tas opp som lån et annet sted. De minner leseren om at all gjeld har en motpost i form av fordringer: Min gjeld er din finansinvestering.

På samme måte må en vare som er eksportert fra et land, importeres av et annet. Forfatterne fremhever at om slike ubalanserte relasjoner får «satt seg fast», bidrar dette til usymmetrisk gjeldsoppbygging, som igjen øker potensialet for finansiell ustabilitet. De forklarer godt hvordan Euro-samarbeidet gradvis bygget opp disse ubalansene. Tyskland økte stadig sitt overskudd ved blant annet å selge sine varer til Hellas, et av underskuddslandene i Europa. Samtidig kunne tyske banker bruke sitt overskudd til å investere i utlandet, blant annet i greske gjeldspapirer.

Verken Maastricht-traktaten eller den påfølgende vekst- og stabilitetspakten som ligger til grunn for euroen, inneholdt provisjoner om verken makroøkonomiske ubalanser mellom land eller finansiell ustabilitet. Ifølge forfatterne reflekterer disse manglene den da rådende tenkningen omkring hvordan økonomien fungerer. Etter at Keynes måtte gi opp sin tanke om at Bretton Wood-avtalen skulle bidra til å regulere slike ubalanser mellom land, har disse sammenhengene fått liten oppmerksomhet. Antakelsen var at overskuddskapital skulle strømme sørover i Europa i form av investeringer og overføring av teknologi til industrier, og dermed føre til konvergens i Europa. Isteden kom kapitalen som lån til å finansiere forbruk og boligkjøp. Antakelsen om konvergens var basert på en feilaktig logikk og manglende forståelse for hvordan ulike lands økonomier henger sammen, ifølge forfatterne.

Standard økonomisk teori fokuserer på hvordan hvert land kan redusere sine kostnader og øke sin eksport, og overser at alle land ikke kan ha eksportoverskudd. For hver eksport må det finnes en import et annet sted. For hver kreditor, en skyldner. Det er umulig at alle land kan være nettoeksportører, og på samme måte kan ikke alle være kreditorer. Faktisk så speiler overskuddene til land i Nord-Europa nesten eksakt underskuddene til kriselandene i sør. Hjertaker og Tranøy setter poenget på spissen: «Tyskland kunne ikke vært Tyskland om Hellas ikke var Hellas.»

Det var finansmarkedene som ble reddet, ikke realøkonomien
Boken går ryddig gjennom de ulike krisepakkene, samt austerity-politikken i Europa, prosesser som har intensivert den finansialiseringen som boken startet med å beskrive.

Tradisjonelt setter sentralbankene renten ned i krisetider for å gjøre det billigere for folk og bedrifter å ta opp lån, en prosess som gjør at det tilføres nye penger i økonomien, økt etterspørsel og økt vekst. Men når renten først er nesten null, så må de finne nye virkemidler.

Såkalte kvantitative lettelser (QE) ble brukt i både USA og EU for å tilføre likviditet til markedene og stimulere bankene til utlån, og i neste omgang bedrifter og husholdninger til forbruk. Dette er et pengepolitisk virkemiddel der sentralbanken skaper nye penger og bruker de til å kjøpe ulike typer verdipapirer fra bankene. Den europeiske sentralbanken tilførte i et par år markedene 80 milliarder euro i måneden. Det er nå nede i 30 milliarder i måneden, men det virker som finansmarkedene har blitt avhengige av dette tilskuddet. Ved inngangen til 2017 eide ECB 10 prosent av alle selskapsobligasjoner i Europa.

Hvor mye dette har hjulpet, er svært omdiskutert. Sentralbankens store oppkjøp av verdipapirer har riktignok stabilisert finansmarkedene og samtidig presset opp aksjepriser. Men det er mer usikkert hvorvidt dette har kommet bedrifter og husholdninger til gode i form av lån. I boken siteres Financial Times-kommentatoren John Kay som sammenligner QE med å helle vann i en bøtte som lekker litt, og så håpe at noe lekker ut dit det trengs vann.

På denne måten har redningspakken intensivert finansialiseringen. Lave renter og kvantitative lettelser har tilført sektoren masse råmateriale i form av billige lån og enda mer likviditet. Slik stimulerte man praksiser som bidro til at realinvesteringene fortsatte å falle, mens pengene gikk inn i eksisterende formuesobjekter og presset opp prisene på disse. De som eier verdipapirer, opplever at disse øker i verdi, de som har mest, har tjent mest. Samtidig er verdens samlede utestående gjeld rekordhøy, på hele 152 tusen milliarder dollar, eller 225 prosent av verdens BNP, ved utgangen av 2016.[7]

Forståelsen ligger i detaljene
Dette er en bok full av informasjon og kunnskap du trenger for å forstå hvordan dagens finansøkonomi fungerer. Den gir et historisk blikk på det internasjonale pengesystemet, forklarer hva det betyr å «shorte», og beskriver hva derivater er. Og det bør du faktisk lære deg. Det er ikke så komplisert som noen prøver å få det til å virke som, og i årene før krisen estimerte man at de globale derivatmarkedene til sammen hadde en nominell verdi på mellom 600 og 1200 milliarder dollar (!).

Spesielt gjennomgangen av utlånsprakisen i USA før krisen er detaljert og svært interessant. Som i Norge er det vanlig at banker videreselger lån de har gitt ut til andre investorer. Det er slik lånet blir et verdipapir som skaper ytterligere finansielle verdier for de som kjøper og selger det. Videresalg av lån er også noe av forklaringen bak hvordan banker har kunnet slippe unna kapitaldekningskrav. Norske boligbanker driver med det samme, men visstnok bare med de tryggeste lånene, ifølge Finanstilsynet. Som leser spør man seg om den stadig voksende Bank Norwegian kan videreselge sine forbrukslån, men boken omhandler dessverre ikke norske reguleringer.

Boken er detaljert nok til at leseren faktisk klarer å se for seg hvordan den enorme ustabiliteten kunne oppstå. Vi skjønner hvordan det kunne skje. Vi tas gjennom Asia-krisen og Dotcom-boblen, og gjennomgangen av selve finanskrisen i 2007 er rett og slett spennende. I tillegg får vi interessante bokser som forklarer de ulike krisene i Irland, Portugal, Hellas, Spania, Storbritannia og Island. Men ikke Norge.

Det er svært gledelig at det nå finnes en bok på norsk som så grundig og enkelt forklarer finanskrisen og finanssektorens økende dominans. Men det er synd at den ikke omhandler norsk finanssektor, eller beskriver grundig hvordan finanskrisen utspilte seg i Norge. Noe av forklaringen ligger kanskje i at fagretningen politisk økonomi er lite utbredt i Norge, og det er for få som har studert norske forhold fra dette perspektivet. I så fall håper jeg boken inspirerer fremtidige studenter til å forske videre. Deler av boken er en sammenstilling på norsk av den amerikanske litteraturen på området, noe som vil være et svært nyttig utgangspunkt for videre arbeid. Det er også synd at alle referansene som begynner på Æ, Ø og Å har falt ut av litteraturlisten, slik at mulige norske referanser rett og slett har forsvunnet ut.

En sterk anbefaling
Ustabilitetens politiske økonomi er skrevet for bachelor- og masterstudenter i samfunnsfag og historie, og jeg vil spesielt anbefale alle økonomistudenter å lese denne boken. Jeg håper økonomiprofessorer landet over setter den opp på pensum, på tross av at den er skrevet av to statsvitere. For å få et helhetlig bilde av hva som skjedde, er det helt avgjørende å la studentene studere krisen fra ulike innfallsvinkler.

I tillegg vil jeg anbefale boken for alle som vil lære mer om finanskriser og dagens finansielle kapitalisme. Det var en glede å oppdage at boken er skrevet i et enkelt og drivende språk, stappfull av nye innsikter, også for oss som har studert temaet lenge. Det er derfor synd at boken har fått en såpass kjedelig forside. Den ser mest ut som et slags kompendium, men er veldig mye mer enn det.

 Norges ustabile økonomi
I flere land var bankmarkedet mer konsentrert i 2016 enn det var i 2008. Det er gjort lite for å begrense finanssektorens politiske makt, nasjonalt og på det internasjonale nivået. I den rike delen av verden har privat gjeld økt gjennomsnittlig fra 50 prosent av BNP i 1950 til 170 prosent i 2006, altså en tredobling opp mot finanskrisen.[8] Siden har det bare fortsatt.

Norge er helt i toppsjiktet i verdenssammenheng, med en privat gjeld/BNP-rate på 250 prosent i 2017.[9] Dette gjør oss svært utsatt for fremtidig ustabilitet, og IMF, OECD og Finanstilsynet er blant de som er bekymret. På tross av en sterk vekst i forbrukslån fra de siste årene, så er det fortsatt boliglånene som dominerer. En bolig er ikke lenger bare et hjem, den er blitt finansialisert, den er et investeringsobjekt. I deler av Oslo er omtrent en tredel av alle leiligheter sekundærboliger, mens for Oslo som helhet var tallet i 2015 20 prosent og stigende.[10] Bolig har blitt en av de mest lukrative investeringene du kan gjøre. Rentefradrag og lave boligskatter bidrar til å gjøre det lønnsomt. Unge prøver å kjøpe seg bolig så tidlig som mulig for å «komme seg inn på markedet». Renteøkningen, som er nødvendig og må komme, vil slå hardt inn i norske husholdninger. Lånene våre er for lengst omgjort til obligasjoner. Hva skjer når gjeldsveksten stanser? Eller når boligboblen sprekker? Én ting er sikkert: Vi vil stå sterkere i møtet med fremtidige kriser dersom dagens studenter leser denne boken. Vi har mye å lære av USA og EU sine mange feilskjær i sin krisehåndtering.

[1] «Money Creation in the Modern Economy», skrevet av Michael McLeay, Amar Radia og Ryland Thomas. Bank of England Quarterly Bulletin, 2014 Q1.

[2] Jeff Dawson, Alex Etra og Aaron Rosenblum, «China’s Continuing Credit Boom», i Liberty Street Economics, 2017.

[3] William Lazonick, «Cash Distributions to Shareholders (2005–2014) & Corporate Executive Pay (2006–2014), Research Update #2», i Academic-Industry Research Network, august 2015.

[4] Bent Sofus Tranøy, Bård Jordfald og Espen Løken, «Krevende eierskap – Statlig eierskap mellom finansiell styring og industrielle ambisjoner». Oslo: Fafo-rapport nr. 20, 2007.

[5] Gaute Torsvik, Menneskenatur og samfunnsstruktur. Ein kritisk introduksjon til økonomisk teori. Oslo Samlaget 2003.

[6] Roman Linneberg Eliassen, Hysj, vi regner. Hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten. Oslo: Forlaget Manifest 2016. Se også Edward P. Lazear «Economic Imperialism», i The Quarterly Journal of Economics, 115, nr. 1, februar 2000.

[7] IMF, 2016.

[8] Carmen Reinhart og Kenneth Rogoff, This Time is Different. Eight Centuries of Financial Folly. New Jersey: Princeton University Press 2013.

[9] Norges private gjeld/BNP er på 250 prosent, juni 2017, BIS. Norway – Credit to Private Non-Financial Sector from All Sectors at Market value – Percentage of GDP – Adjusted for Breaks.

[10] E24 23. juni 2015: «NEF-direktør. Bør bli mindre gunstig å investere i bolig nummer 2».

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s