Den østerrikske skolen

Teksten er skrevet av Andreas Hardhaug Olsen, kommunikasjonsrådgiver, skribent og forfatter av boken Keynes + Hayek. 

File:Carl Menger (Nr. 3) Bust in the Arkadenhof, University of Vienna-1329.jpgFoto: Wikimedia Commons

 

Med boken Grundsätze der Volkswirtschaftslehre (1871), brøyt Carl Menger med den klassiske arbeidsverditeorien og etablerte samtidig det som har blitt hetende den østerrikske skolen. Menger viste at varer ikke besitter en iboende verdi, men får verdi gjennom sin relasjon til menneskers behov og forventninger. Andre betydningsfulle «østerrikere» er Eugen von Böhm-Bawerk, Friedrich von Wieser, Ludwig von Mises, Friedrich Hayek, Wilhelm Röpke, Ludwig Lachmann, Murray N. Rothbard og Israel Kirzner.

Tross flere uenigheter gjør et felles teoretisk grunnlag det meningsfullt å snakke om en skole. Metodisk individualisme, hvor individuelle handlinger danner grunnlaget i økonomisk teori, er en av byggeklossene. Østerrikere enes om, og enhver analyse begynner med, at alle handlinger er motivert av å fjerne en følt uro og et ønske om å nå en mer tilfredsstillende tilstand. Ved å handle uttrykker individer sine preferanser. Det betyr imidlertid ikke at hver og en nødvendigvis vet hvilke midler han kan bruke for å nå målet sitt. Usikkerhet gjennomsyrer all menneskelig handling og er uunngåelig i alle valg.

Østerrikere er videre avvisende til naturvitenskapelig metode innenfor økonomi: Isolerte eksperimenter med kjente enkeltvariabler fanger ikke opp markedets kompleksitet. Mises utviklet en deduktiv metode for å studere menneskelig handling, kalt praxeologi. Den ser individet som utrustet med kognitive verktøy for å forstå verden a priori: Rent logisk, med utgangspunkt i aksiomer, er det mulig å dedusere seg frem til utfall av utførte handlinger.

File:Ludwig von Mises.jpgLudwig von Mises, praxeologiens far
Foto: Wikimedia Commons

 

Hayek er enig i at logisk deduksjon kan forklare handlinger på individnivå, men er samtidig opptatt av at mennesker lærer av hverandre. I studien av samspillet mellom flere individer med forskjellige planer, mener Hayek at vi går inn i et empirisk felt der a priori-antakelser ikke er tilstrekkelig. Men siden markedet er et komplekst system med mange usikre data, er både «hayekianere» og «misesianere» klar på at man kun kan predikere hva slags mønster som danner seg, og ikke nøyaktig hva som vil skje fra den ene dagen til den andre.

Entreprenørskap og konkurranse er også svært viktig for østerrikerne. Det som kjennetegner entreprenøren i østerriksk teori er en særegen årvåkenhet som gjør ham i stand til å utnytte prisforskjeller. Entreprenøren blir derfor en oppdager, en ko-ordinerende kraft som tetter hull og hjelper økonomien mot likevekt – til forskjell fra hos Joseph Schumpeter, som også vektlegger entreprenøren tungt, men hvor entreprenørens oppdagelser forstyrrer eksisterende likevektssituasjon.

Østerrikere er kritisk til å jobbe med økonomiske hovedstørrelser (som BNP, total sysselsetting og det generelle prisnivået) siden det maskerer bevegelser på mikronivå (som endringer i relative priser). I østerriksk teori spiller priser en avgjørende rolle. Priser er biter av kunnskap. De hjelper produsenter og forbrukere med å koordinere egne valg med valg gjort av andre i markedet: En prisendring signaliserer til andre i markedet at en variabel er endret og gir incentiver til å endre atferd.

For eksempel: Knapphet på̊ en råvare gjør at prisen på̊ den øker, som igjen leder markedsaktører, uten kunnskap om hva knappheten skyldes, til å konsumere mindre og konservere mer av råvaren, og eventuelt finne eller utvikle substitutter. Slik fungerer priser som mekanismer for å kommunisere informasjon i en kompleks markedsøkonomi – de speiler tidligere avgjørelser og tjener som rettesnorer for fremtidige. Mennesker handler altså ikke ut fra kunnskap om markedet, men veiledes av markedets abstrakte prissignaler.

Østerrikske økonomer er kritiske til sosialisme siden en sosialistisk økonomi uten markeder mangler prismekanismen, og dermed ikke kan fordele ressurser effektivt. Østerrikere er generelt negative til statlig inngripen i markedet fordi det forstyrrer prosessen der forbrukernes etterspørsel former markedet og påvirker anvendelsen av ressurser. I Hayeks videreutvikling av teorien om spontan orden beskriver han hvordan en tilstand av orden kan oppstå uten kommandoer, gjennom frivillig samhandling som etablerer regelmessigheter som priser, lønninger og rentesatser.

Blant skolens viktigste teoretiske bidrag er teorien om kriser og konjunkturer, som etter finanskrisen i 2008 har fått økt oppmerksomhet. I østerriksk teori er ikke penger bare et nøytralt slør over realøkonomien, slik de er i klassisk og nyklassisk økonomisk teori. For mye eller for lite penger i sirkulasjon har uheldige innvirkninger på økonomien. Den østerrikske konjunkturteorien forklarer hvordan en kunstig vekst i økonomien kan innledes av at bankvesenet holder rentene for lave over lang tid. Billige penger sprøytes inn i forskjellige områder av økonomien, for eksempel boligmarkedet, og skaper nye kapitalvarer (som maskiner og fabrikker). De nye pengene endrer produksjons-strukturen, og det investeres i flere nye boligprosjekter for å møte en etterspørsel som ikke er basert på reelt oppsparte midler, men en mye mer usikker kilde til kapital: kreditt.

På et tidspunkt vil mangelen på underliggende verdier bli tydelig. Forventet lønnsomhet fra investeringene faller dramatisk idet renten går opp mot sitt naturlige nivå. Boblen sprekker og en nødvendig omstruktureringsfase med konkurser og arbeidsledighet venter. Det er uenighet blant skolens tilhengere om de kraftigste depresjonene skal møtes med aktiv penge- og finanspolitikk, eller om markedet alltid skal overlates til sine egne selvkorrigerende mekanismer. Selv om økonomien for østerrikere alltid er i en tilstand av ulikevekt, er det likevektssøkende krefter i arbeid – med unntak av når økonomien utsettes for monetære forstyrrelser som inflasjon og deflasjon. Röpke har vært spesielt opptatt av såkalte sekundære deflasjoner, det vil si dype økonomiske kriser som lever sitt eget liv og hvor likevektsjusterende mekanismer er satt ut av spill.

Nyklassiske økonomer, deriblant Milton Friedman, avviser den østerrikske konjunkturteorien på̊ empirisk grunnlag: Endringene i rentenivået anses som for små sett i lys av krisene de skal ha innledet. Men i østerriksk teori er ikke utviklingen i observerbare renter viktig. Det som utløser en kunstig boom, som må følges av en korrigerende bust, er avviket mellom markedsrenten og den ikke-observerbare «naturlige» renten som bestemmes av realøkonomiske faktorer.

Selv om den østerrikske skolen enes i mistroen til statlig styring av pengemengden, splittes den i synet på hva som vil være det ideelle pengepolitiske alternativet. Én gruppe (inspirert av Rothbard) ønsker en tilbakevending til gullstandarden, med 100 prosent reservekrav, og en annen (inspirert av Hayek) er tilhenger av free banking, med fri konkurranse mellom private pengeutstedere.

File:Friedrich August von Hayek 1981.jpgFriedrich August von Hayek var en sentral østerriksk økonom
Foto: Wikimedia Commons

 

Østerriksk teori versus nyklassisk teori

Selv om politiske anbefalinger fra både nyklassiske økonomer og østerrikske økonomer ofte er frimarkedsvennlige, arbeider de to skolene med forskjellige analyseverktøy.

Nyklassiske økonomer studerer økonomien i et statisk likevektsbilde, med et marked bestående av individer som tar valg basert på gitte mål og midler. For østerrikere er markedet en koordinasjonsprosess, et system med kontinuerlig tilpasning og justering der konkurranse fungerer som en lærings- og oppdagelsesprosess. Østerrikere mener nyklassisk økonomi ikke åpner opp for entreprenørens rolle og i stedet begrenser beslutningstakere til å handle innenfor et rammeverk der han velger mellom mål og midler som allerede eksisterer. I virkeligheten er det like viktig å oppdage mål og midler. Med utgangspunkt i Mises’ rammeverk (der mennesket handler for å «fjerne uro» og gjøre livet bedre) åpnes det for å analysere både oppdagelser og deretter valg av mål og midler.

Et annet viktig skille er at nyklassisk økonomi domineres av makroøkonomiske analyser og matematikk, uten å følge med på hvordan penger påvirker og forstyrrer produksjons-strukturer. Gjennom å forutsette at aktører har rasjonelle forventninger og at markedet alltid klareres, overser nyklassiske økonomer de pengeskapte ubalansene som opptar østerrikerne.

Utviklingen i økonomifaget mot mer formalisering er blant hovedårsakene til at østerriksk økonomi har blitt redusert til en heterodoks retning i samfunnsøkonomien: Østerrikere foretrekker verbal argumentasjon fremfor matematiske modeller som forsøker å avbilde en virkelighet som er mer kompleks enn det modellene kan ta høyde for.

Kanskje overraskende gitt debatten mellom Hayek og John Maynard Keynes over økonomiske kriser på 1930-tallet, har østerriksk økonomi flere likheter med post-keynesiansk lære, som dynamiske prosesser, vektlegging av institusjoner, kompleksiteten i menneskelig atferd, ufravikelig usikkerhet, penger og tid, og en skepsis til bruk av matematiske og statistiske verktøy.

One thought on “Den østerrikske skolen

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s