Finansalderen

Hvorfor lar vi finanssektoren styre så mye av samfunnsutviklingen?

Av Ebba Boye, leder i Rethinking Economics Norge.

finansialisering forsider

En hver historisk periode kjennetegnes av en spesifikk råvare eller produksjonsprosess som former samfunnets vekst, produksjon, fordeling, rikdom og sosiale strukturer. Jern, kull, samlebåndsproduksjon og internett er alle eksempler på dette. En rekke forskere og økonomer mener nå at det viktigste kjennetegnet på perioden fra 1970 og frem til i dag er finanssektorens økende dominans.

Rana Foroohar, økonomi-kommentator for Financial Times og forfatter av boken «Makers and Takers. The Rise of Finance and the Fall of American Business», definerer finansialisering som en trend der finanssektoren og dens måte å tenke på dominerer næringslivet for øvrig. I en verden der kortsiktig lønnsomhet i aksjemarkedet driver beslutninger i bedriftene, kuttes kostnader, lønn og investeringer. Hun er opptatt av at penger flyttes fra realøkonomien – den økonomien vi jobber i og lever våre liv i – og over til finanssektorens globale pengestrømmer.

Som et eksempel beskriver hun hvordan Apple i 2013 tok ut et lån på 17 milliarder dollar for å kjøpe opp egne aksjer og dermed drive opp aksjekursen. Dette har blitt vanlig praksis blant selskaper, USAs største selskaper brukte 3,7 tusen milliarder dollar på å kjøpe opp sine egne aksjer mellom 2005 og 2014.[i] Stadig mer av pengene i finanssektoren går til kjøp og videresalg av eksisterende verdipapirer som aksjer og obligasjoner, heller enn som tilførsel av ny kapital til realøkonomien.

Drivkreftene bak dette er blant annet trenden med å lønne toppledere med opsjoner. Slik kan aksjonærene sikre at bedriftsledelsen har en egeninteresse i å maksimere aksjeverdien.  I følge Tranøy, Jordfald og Løken (2007) opplevde Statoil og Telenor krav fra amerikanske investorer om opsjonsordninger for ledelsen i forbindelse med at de søkte om notering på New York – børsen.[ii]

I boken «Ustabilitetens politiske økonomi» (2017) beskriver Bent Sofus Tranøy og Ingrid Hjertaker den økende gjelden i samfunnet som finanssektorens «råvare». Det er utsteding av ny gjeld til myndigheter, selskaper, husholdninger og finanssektoren selv, som utgjør grunnlaget for både de nye finansielle produktene, og profittene som skapes. All gjeld har en motpost i form av fordringer: Min gjeld er din finansinvestering.

Økende gjeld er en sterk drivkraft bak dagens økonomiske vekst, og bidrar til å skape sterke ubalanser. I de rike delene av verden økte privat gjeld i gjennomsnitt fra 50 prosent av inntektene i 1950, til 170 prosent i 2006.[iii] Så smalt det, men også etter finanskrisen har verdens samlede gjeld fortsatt å vokse.[iv]

Finanssektoren dominerer nå stadig flere deler av våre hverdagsliv. Mange av oss har ikke lenger en ytelsesbasert pensjon der vi er garantert en utbetaling ved pensjonsalder. Med innskuddsbaserte pensjoner er det utviklingen finanssektoren, og våre personlige investeringsvalg, som avgjør hva vi får utdelt etter endt arbeidsliv.

Gjennom skyhøye profitter og åpne svingdører mellom finanssektoren og de som skal regulere de har finanssektoren vokst seg gigantisk. I USA og Storbritannia har sektoren tredoblet seg som andel av økonomien fra 1950 til 2000.[v] Den blødde stort under finanskrisen, men ved hjelp av lave renter har den fått god tilgang til sin primære råvare, nemlig gjeld. Gode tider i USA presser nå opp de globale rentene, og dette har ført til et kraftig fall i aksjemarkedene. Likevel spår de fleste analytikere at dette er en justering og ikke en kollaps.

Finansialisering beskriver en prosess der finanssektoren har vokst seg for stor, på bekostning av resten av samfunnet. De har fått makt til å presse bedrifter inn i et system der det ikke er rom for langsiktige beslutninger og samfunnshensyn. Resultatet er økt ustabilitet og økonomisk stagnasjon. En del av løsningen må derfor være å redusere størrelsen på sektoren gjennom skattlegging og reguleringer. Internasjonalt snakker stadig flere om at vi må tilbake til et system dominert av mindre, lokale banker som sikrer lokale investeringer i den «ekte økonomien». I Norge har vi bevart deler av den lokale Sparebank-strukturen. Kanskje dette vil gi oss et fortrinn når finanssektoren skal krympes?

Artikkelen er tidligere publisert i Klassekampen 14. februar 2018

[i] William Lazonick, “Cash Distributions to Shareholders (2005–2014) & Corporate Executive Pay (2006–2014), Research Update #2,” Academic-Industry Research Network, August 2015.

[ii] Bent Sofus Tranøy, Bård Jordfald og Espen Løken. Krevende eierskap – Statlig eierskap mellom finansiell styring og industrielle ambisjoner. Oslo: Fafo-rapport nr 20 2007

[iii] Carmen Reinhart and Kenneth Rogoff. This Time is Different. Eight Centuries of Financial Folly (2013) New Jersey: Princeton University Press

[iv] Richard Dobb, Susan Lund, Jonathan Woetzel og Mina Mutafchieva «Debt and (not much) deleveraging» (2015)., McKinsey Global Institute Report, februar

[v] Turner, Adair. Between Debt and the Devil: Money, Credit, and Fixing Global Finance (2015) Princeton University Press.

 

One thought on “Finansalderen

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s