Av Marie Storli, styremedlem i Rethinking Economics Norge og masterstudent i samfunnsøkonomi, UiO.
Despair, Zoja Trofimiuk, 2012
Professoren går langsomt og kalkulerende fram og tilbake foran tavla mens han glaner ut over salen. Det er forelesning i makroøkonomi, noe de fleste av oss til nå har forbundet med store størrelser som oljefond og nasjonalregnskap. Gjennom bachelorgraden har vi studert modeller med en tradisjonell keynesiansk forankring, mens vi på masternivå nå blir møtt med en annen virkelighet: Den består av ett individ. Den representative aktøren fungerer som et aggregert bilde av samfunnet. Én aktør er alt i denne økonomien: Konsument, arbeider og kapitalist.
“New classical” makroøkonomisk teori kjennetegnes blant annet av (1) én representativ aktør med (2) rasjonell adferd og perfekt framsyn som (3) maksimerer nytte i (4) et miljø som favoriserer perfekt konkurranse. Alle disse forenklingene skjuler mekanismer som er viktige for makroøkonomien, og det finnes gode faglige begrunnelser for å betvile konklusjonene de leder til. Likevel underviser man i disse teoriene uten at de teoretiske diskusjonene framkommer annet enn bak et komma. Det virker som det er en utbredt oppfatning om at studentene ikke må eksponeres for diskusjoner, motsetninger eller ulike retninger innen økonomifaget fordi det kan komme til å forvirre dem. Kanskje er det nettopp dette som forvirrer mest?
”Blir det sparing i denne økonomien?”. Spørsmålet får henge i lufta mens foreleseren fortsetter å glane intetsigende på oss. Det han ser, er sannsynligvis en bukett blanke blikk. Det kommer et forslag, nesten lydløst, fra salen om at det kanskje blir litt sparing. ”Nei”, kommer det kontant tilbake fra professoren, som tar enda et par lange runder foran tavla. ”Alle i denne økonomien er like; det blir ingen sparing”. Forvirringen blant studentene er til å ta og føle på, selv om det vi har foran oss er et svært enkelt bilde: Det er bare én aktør i denne økonomien, så han har ingen å låne av. Velkommen til det moderne, nyklassiske universet.
Denne typen makromodeller trekker noen generelle konklusjoner, for eksempel ricardiansk ekvivalens, som sier at ekspansiv finanspolitikk ikke har noen virkning på økonomien. Dette er fordi konsumentene skjønner at det vil føre til en skatteøkning i fremtiden og derfor forbruker mindre i dag. Økonomiens likevekt bestemmes av eksogene faktorer som befolkningsvekst og teknologisk framgang, som gjennom produktivitetsveksten avgjør et lands velferd. Dermed kan ikke økonomisk politikk gjøre annet enn å forstyrre balansen i økonomien. Dette bygger blant annet på antagelser om at alle i økonomien er like, rasjonelle og har perfekt framsyn: Det finnes ingen ulikhet. Ingen tar valg de senere angrer på, og framtiden er kjent for vår representative aktør.
Man ser altså bort fra en del faktorer som gjør at staten faktisk kan påvirke økonomiens velferdsnivå. I virkeligheten driver staten aktiv motkonjunkturpolitikk gjennom sentralbankens rentesetting i tillegg til statlige utgifter over statsbudsjettet. Dessuten driver staten omfordelingspolitikk, gjennom skatter og overføringer. Dette, samt statlig garanterte ordninger som grunnskole og pensjonsordning ser ut til å bidra til det høye velferdsnivået vårt i Norge. Likevel har ikke staten noen velferdsskapende rolle i den type makroøkonomi vi lærer her.
Figur. Eneste langsiktige effekt av aktiv statlig politikk er økt inflasjon
Vi har antatt oss fram til et fjernt univers som minner lite om den verden vi kjenner, og det er lett å miste grepet om hva vi studerer: Økonomien i den virkelige verden, eller i dette abstrakte landskapet. ”Hva kan dette fortelle oss?” spør jeg, og denne gangen er det professoren som stirrer blankt tilbake: at det ikke blir noen sparing. Det synes knapt som om han ser noe annet poeng enn at dette er et forunderlig modellresultat. Her er det tydelig at vi studerer økonomi for modellenes del, ikke motsatt.
Professoren har tatt oss med inn i en verden uten motsetninger eller konflikt, hvor alle som én jobber mot et felles mål. I den virkelige økonomien spiller imidlertid ulike aktører forskjellige roller: konsumenter og produsenter, investorer og kapitaleiere, arbeidsgivere og arbeidstakere. Alle har ulike interesser, informasjon, ønsker og forventninger. Noen sparer, noen låner, noen sløser, andre effektiviserer og strekker det de har så langt det går. Noen klarer det, andre kapitulerer. Det samme gjelder studentene, og det er gjerne de skarpeste som faller av, fordi man ikke lager plass til å snakke om modellene, men snakker fra innsiden av dem.
Det jeg egentlig vil spørre om, er ikke om vår representative aktør sparer, men hvorfor vi ikke snakker mer om de store spørsmålene som preger dagens økonomier. Hvordan driver for eksempel innovasjonsklynger vekst i økonomien, og hva skjer når maskinene tar over jobbene på gulvet? Hvor ble det av de globale finansmarkedene hvor forventningene rår og boblene brister? Tilsynelatende kan ikke disse modellene gi svar på disse spørsmålene, og derfor var de heller ikke spesielt nyttige da finanskrisen inntraff. Det er så mye mer som er avgjørende for hvordan samfunnet utvikler seg, enn hva dette nyklassiske universet rommer.
De abstrakte makromodellene er nok verdifulle i noen sammenhenger til tross for store svakheter. Det sentrale er at svakhetene må belyses fordi kommende generasjoner samfunnsøkonomer blir nødt til å forholde seg til mekanismer som ikke passer inn i det nyklassiske universet. All den tid modeller er og skal være forenklinger av virkeligheten må man ha en diskusjon om hva de kan og ikke kan brukes til. I en kompleks verden er det klart at hver modell bare kan dekke en liten brikke av bildet, derfor trenger vi ulike typer modeller for å legge hele puslespillet.
Heldigvis finnes det også mer i universet av økonomisk teori. Ja, det finnes en hel verden der ute, mens vi sitter her inne og diskuterer hvorfor ”ingen” i denne økonomien er villige til å spare. Der tradisjonell nyklassisk teori bygger på antagelser om fullstendig informasjon og rasjonell adferd, finnes det interessante utgangspunkter innen institusjonell økonomi og adferdsøkonomi, med begreper som begrenset rasjonalitet og satisfiering. Isteden for å ta utgangspunkt i likevekt finnes det modeller som baserer seg på ustabilitet og studerer hvordan bobler oppstår og brister. Dette vet også professoren mens han spankulerer fram og tilbake foran studentene med et smil om munnen. Likevel fortsetter han å snakke om denne modellen som om den var det eneste som eksisterte, mens studentene gjesper fra bakerste rad.